Mediator Dei

Johannes’ Åpenbaring er nok det bibelske skriftet som det har blitt ‘kranglet’ mest om oppetter (kirke)historien. Teori etter teori har kommet og gått, og de fleste har blitt forkastet. Derfor synes mange at man ikke bør bry seg med den. “About this book of the Revelation of John,” skrev Luther, “I leave everyone free to hold his own opinions. I would not have anyone bound to my opinion or judgment. I say what I feel. I miss more than one thing in this book, and it makes me consider it to be neither apostolic nor prophetic.” Og videre; “Christ is neither taught nor known in it.” (Preface to the Revelation of St. John, 1522)

Selv synes jeg at Skriftet er et av de mest interessante i Bibelen, og jeg synes at hvis man skal forstå et bibelsk skrift, så må man se på hva Kirken har lært oss om det. Kirken er tross alt “sannhetens støtte og grunnvoll.” (1Tim 3:15)^[1] Så, hva lærer Kirken oss om dette Skriftet. Leser vi kirkefedrene, så ser vi at Åpenbaringen hovedsaklig har blitt sammenlignet med liturgien, og spesielt Den Hellige Messe, som de mener er eskatologisk av natur. Pater Benedict J. Groeschel sier at det “er en sammenheng mellom eukaristifeiringen og verdens ende.”^[2]

I Den ortodokse kirken ser man på messen (eller ‘Den guddommelige liturgi’ som de kaller den) som Kirkens ‘hovedpuls.’ Der får vi del i ‘Lammets bryllups-nattverd’ (Åp 19:9) — og der kan vi stride den gode strid, “mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet.” (Ef 6:12) Bønnen driver Satan bort.

Messen, der i får del i Kristi reelle nærver, er det sterkeste våpen vi har imot ondskapen. I Åp 12:11 står det at Guds folk “har seiret ovr ham [Satan] i kraft av Lammets blod og de ord de vitnet.” For å forstå dette, må vi se på Guds befaling om påskelammet, i 2Mos 12. (Les mer inngående om dette her.) Gud gav Israel tre distinkte befalinger; (1) Vers 6: De skulle slakte lammet. (2) Vers 7: De skulle stryke lammets blod på dørstolpene og dørbjelken til huset. (3) Vers 8: De skulle spise lammet.

Slaktingen er en skygge av Jesu død på korset. Strykingen av blodet er en skygge av Kristi blod som dekker syndene våre og er et segl på oss.

Her vil jeg presisere to ting. For det første så handler ikke korsofferet om at Gud er ‘blodtørstig,’ men a Gud vil at vi skal søke Han først, søke sannheten først. Kristus gjorde dette, Han var ‘den andre Adam.’ Der Adam var ulydig, var Kristus lydig, “lydig inntil døden, ja korsets død.” (Fil 2:8 ) Frelsen får vi ved å la Kristus vinne skikkelse i oss. For det andre så dekker ikke syndene oss for å ‘skjule’ dem for Gud, hvilket er absurd. Nei, liksom vårt blod renser og helbreder våre sår, slik renser Kristi, Lammets, blod, våre synder. Man dekker til et sår, ikke for å skjule det, men for al la det gro, for å helbrede det.

Spisingen av påskelammet er der de fleste protestanter detter av. Dette peker frem mot nattverden, evkaristien, himmelens bryllupsfest. “Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd!” (Åp 19:9) Døden og seglet er ikke alt. Vi må også ta det til oss. Vi trenger, så å si, å internalisere det. Vi trenger å renses av Lammets blod. “Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” (1Joh 1:7) Johannes’ Åpenbaring handler hovedseklig om liturgi, og spesielt om messen — vår seier over synd og ondskap og vår deltagelse i guddommelig natur (2Pet 1:4). Scott Hahn skriver:

I messen fant de første kristne styrke under forfølgelsene. I Jesu Kristi ene evige offer hentet Kirken hjelp og frelse. Messen er de sted hvor kristne allierte seg med engler og hellige for å tilbe Gud, slik Åpenbaringsboken viser oss. Messen er det sted hvor Kirken mottok den “skjulte manna” som næret den i trengselens dager (se Åp 2,17). Messen er det sted hvor bønnene fra de hellige på jorden steg som røkelse for å forenes med englenes bønner i himmelen — og det er disse bønnene som har endret kampenes utfall og historiens forløp. Dette er Apokalypsens slagplan. Slik seiret kristendommen over tilsynelatende uovervinnelige fiender, i Jerusalem og i Roma. (…)

Kirken er Lammets hær, Sions styrker som kom uskadd fra Jerusalems ødeleggelse. Lammets hær henter sin styrke fra gjestebudet i himmelen.^[3]

Frelsen og seieren over Satan får vi ene og alene “i kraft av Lammets blod og det ord vi vitner.” (jmf. Åp 12:11) Sagt på en annen måte; ved ord og sakrament.

Noter og referanser:

[2] Ibid, s. 90.91

Jeg har allerede skrevet litt om forholdet mellom protestantisk teologi og nominalisme, men vil gjerne legge til litt mer. Grunnen til dette er at nominalismen ser ut til å ha en stor inflytelse på lutherske og kalvinsk teologi. (Luther selv var kanskje ikke nominalist, men mange moderne lutheranere er det, kanskje uten å tenke over det.)

Det jeg vil se på nå, er det tidlige lutherske synet på messen. I Den augsburgske bekjennelse, også kalt Confessio Augustana (heretter: CA), art. 24 står det at de lutherske menighetene (i Tyskland) “beholder … nesten alle de vanlige kirkeskikkene, bortsett fra at tyske sanger, som er satt til for å lære opp folket, somme steder blir lagt inn mellom de latinske. For det er bare til det kirkeskikkene trenges, at de skal lære opp de ukyndige.”^[1]

Her ser vi klare spor av nominalismen. (Jeg er usikker på hvor stor innflytelse Luther hadde på dette dokumentet.) Men for meg virker det som at man her sier — liksom nominalistene — at det vi gjør (spesielt i messen) ikke har noen objektiv egenverdi. Han sier at liturgien, eller ‘kirkeskikkene’ som det heter i CA, bare er et middel til et mål. Som det står: “For det er bare til det kirkeskikkene trenges, at de skal lære opp de ukyndige.”^[2] Messen har altså ingen egenverdi. Slik jeg ser det, så går det her en rett linje fra denne teologiske og liturgiske nominalismen (som jeg nå ikke vil si er Luthers skyld) til Gygrid Gunnes’ liturgiske sprell, spesielt hennes infamøse snømesse i 2004. Det stod en artikkel om dette i Universitas (11.02.2004). Her er et kort utdrag:

Kalde føtter stamper stille i snøen for å holde varmen, kalde hender tar imot nattverdssakramentet, snø og vann. Drikker fra et beger. Tar en liten snøklump og lar den smelte på tungen.

Her ser en at den protestantiske (ikke ‘lutherske’) nominalismen har nådd nye høyder (eller snarere lavmål). Gunnes tilkjenner ingen egenvedi til liturgien, og sier ifølge artikkelen at den er “et kunstnerisk uttrykk man kan eksperimentere med.”

Jeg mener at liturgien har egenverdi. Slik jeg ser det, så passer den inn i Aristoteles sin kategori om praksis, handlinger med egenverdi. Han hadde en vitenskapstriade, og sa at det hovedsaklig finnes tre vitenskaper eller kunnskapsområder. Disse er (1) de spekulative eller teoretiske vitenskapene, (2) de praktiske vitenskapene og (3) de produktive vitenskapene. Nr. 1 står over, og er grunnlag for nr. 2, som igjen står over, og er grunnlag for nr. 3.

Det første fokuserer på søken etter kunnskap om sannheten for dens egen skyld. Her finner vi teologien (og antropologien). Det andre fokuserer på hvordan vi skal handle, der handlingene har en egenverdi. Det tredje fokuserer på hvordan vi kan endre på ting rundt oss, kultivasjon. Selv om handlingene har egenverdi, så vil de være — og skal være — formet av teorien. (Her finner vi en fin måte å plassere forholdet mellom tro og gjerninger. Troen, som er intellektuell av karakter, skal prege — og vil skape — gode gjerninger, inkludert vår tilbedelse av Gud.)

I et foredrag om liturgi i Bjørgvin Kirkeakademi, 28.11.2007 påpekte sokneprest i Ulvik, Dag Øyvind Østereng, hva liturgi egentlig er, nemlig folkets handlinger overfor Gud, for Guds åsyn. Han påpekte også at det liturgiske livet skal være en livslang dannelse eller forming av livet vårt. Han sa, i følge ham selv litt spissformulert, at det som blir sagt i liturgien skal være det viktigeste som blir sagt på jorden, og at orden derfor må ‘vegest på gullvekt’ og prøves. Det som skal åpenbares i liturgien, er vår sanne tilstand og vegen til Gud. Østereng påpekte hvor viktig det er å ha en solid teologi og antropologi som bakgrunn for liturgien. Den skal også være kristologisk forkusert, Kristus-sentrert, spesielt i evkaristien, nattverden. Derfor må liturgen vere bevisst sin oppgave.

Gunnes, som nærmest er ‘inkarnasjonen’ av denne protestantiske nominalismen, gir ingen egenverdi til handlingene. Grunnen er at disse handlingene, som alltid vil være påvirket av våre teorier, blir gjennomsyret av nominalimen, som ikke levner noe verdi til noe som helst. Liturgien er et ‘kunstnerisk uttrykk,’ et tomt skall uten indre, objektiv væren.

Jeg skriver ikke dette for å slå ned på lutheranere. Jeg er selv medlem av Den norske kirke. Men jeg mener det er viktig å få øye på dette, viktig å forstå hva reformasjonen virkelig er. Kanskje er det på tide med en ny, for å få renset ut denne gjennomsyrende nominalismen?

Noter og referanser:

[1] Brunvoll, Arve (1972) Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Oslo: Lunde, s. 67

[2] Ibid

I 2010 er det planlagt at vi i Den norske kirke skal begynne å bruke den nye form av Herrens bønn, slik den kommer fram i Det norske bibelselskaps oversettelse av NT fra 2005. Istedet for “Fadervår, du som er i himmelen…” skal vi be “Vår Far i himmelen…” Jeg er skeptisk til dette prosjektet, og vil her nevne to grunner, en pastoral og en estetisk.

1. Pastoralt sett er det uheldig å bytte form av Herrens bønn nå. For de eldste vil dette kanskje være tredje eller fjerde gangen de må lære seg en ny form av bønnen. Først formen som kom før 1930, så formen etter 1930 (enkelte også 1938), så 1978/85 og så 2010. Dette er kanskje ikke det største problemet, men det er et problem likefullt.

2. En bibeloversettelse bør ligge nært dagligtalen. Den skal snakke til dagens mennesker på en måte de forstår. Man kan dermed enklere forstå det grensesprengende i kristendommen, at vi har et Far-barn-forhold tl Gud, at vi kan kalle Han ‘Abba, Far.’ Men det betyr ikke at man liturgien må gjøre det samme.

Den katolske kirke kom, ved Erik Gunnes, med en radikal oversettelse av Herrens bønn i 1968, ti år før Bibelselskapets forrrige oversettelse og 37 år før den nyeste. Herrens bønn er der uformet slik (Matt 6,9-13):

Du vår Far i himlene!
La ditt navn lyse blant oss,
og opprett ditt rike;
som i himmelen, la din vilje skje fyldest på jorden!
Gi oss det brød vi trenger idag.
Tilgi oss hva vi har forbrutt,
som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss.
Og bring oss ikke i fristelsens vold,
men riv oss ut av det ondes makt!

Men denne radikale oversettelsen, som ble godkjent som oversettelse fra gresk av daværende biskop John W. Gran, hindrer ikke Den katolske kirke i Norge i å bruke formen av 1930 i sin liturgi. Hvorfor det? Jo, jeg tror det er fordi de har en god forståelse av at vi også trenger et rom for det som er annerledes, for det ekstraordinære, for det som transcenderer det daglige. For Gud er ikke bare Far. Han er også den trascendente, den vi tilber.

Messen er det sted der himmelen møter jorden. Og dermed bør språket være litt ekstraordinært. Og dette kan gamle språk være, rett og slett fordi de ikke blir brukt til hverdags. De fleste forstår dette med indre de har, slik en venn av meg uttrykte det, en ‘velutviklet dagligtalefetisj.’

Om 100 år er det sikkert dagens språk som blir brukt, ikke fordi gamle språk er magiske, men fordi de peker utover det daglige til de som er over oss, til Gud.

I Hebreerbrevet står det mye om at Kristus er vår yppersteprest, vår evige yppersteprest, etter Melkisedeks orden. Om Melkisedek kan vi lese i 1. Mosebok 14:17-20:

Da han så vendte tilbake efter å ha slått Kedorlaomer og de konger som var med ham, gikk kongen i Sodoma ham i møte til Sjave-dalen, det er Kongedalen. Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt.^[1]

I Hebreerbrevets 7. kapittel blir Kristus sammenlignet med Melkisedek, og blir sagt å være en “prest til evig tid efter Melkisedeks vis.” (Hebr 7:21, jmf. 7:15) Grunnen er at Melkisedek, som vi ikke hører om andre plasser enn i 1Mos 14, ikke har noen ættetavle (som vi vet om). “For denne Melkisedek,” står det skrevet i Hebreerbrevet, “konge i Salem, den høiyste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham,  han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge,  som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid.” (Hebr 7:1-3)

Men hva er yppersteprestens oppgave? Det er over alt å bære fram offergaver for Gud. Dette kommer spesielt godt frem i slutten av kap. 7, og begynnelsen av kap. 8 (av Hebreerbrevet). Det står i 7:26-8:3:

For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og ophøyet over himlene en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv. For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.

Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene,  med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.  For hver yppersteprest innsettes jo til å frembære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noe å frembære. (Mine uthevelser)

Jeg har uthevet noen ord. For det første sier vi at Kristi offer var “en gang for alle.” Hva menes med det? Det kan bety at dette er noe som skjedde i fortiden, noe vi nå skal legge bak oss, og som ligger som en slags ‘garantist’ for det vi får del i gjennom frelsen. Dette er den forståelse de fleste protestanter har av denne teksten, og det er den forståelsen jeg selv har hatt i flere år. Men ordet trenger ikke å bety det. Det kan også bety at det er evig og vedvarende. Og dette perspektivet tror jeg har mye mer for seg, spesielt dersom vi leser dette i kontekst. For i Hebr 8 står det at Kristus, vår yppersteprest, har en “prestelig tjeneste i helligdommen” (v.2) og at det er “nødvendig at også [denne ypperstepresten] har noe å frembære.” (v. 3) For dette er yppersteprestens funksjon. Han skal bære fram offergaver. Så er spørsmålet; hva er det Kristus bærer frem? Jo, det er Ham selv.

Dette kan vi lese om dersom vi tar en titt på Johannes’ Åpenbaring. (Jeg skal ta for meg dette skriftet og dets forhold til liturgien i en egen artikkel.) Først ser vi Kristus som ypperstepresten, “kledd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte.” (Åp 1:13) Men senere, i kap. 5, ser Johannes ham ikke lenger som ypperstepresten, men som offeret, som Lammet. “Og jeg så midt imellem tronen og de fire livsvesener og de eldste et lam stå der, likesom slaktet, og det hadde syv horn og syv øine, det er de syv Guds ånder som er sendt ut over all jorden.” (Åp 5:6) “Og da det tok boken, falt de fire livsvesener og de fire og tyve eldste ned for Lammet, hver med sin harpe og med gullskåler, fulle av røkelse, som er de helliges bønner, og de synger en ny sang og sier: ‘Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden’.” (Åp 5:8-10)

Dette er det vi mottar i nattverdens sakrament. Kristi legeme og blod, som Kristi ofrer ved hele seg, som et evig offer. Offerat handler ikke bare om Golgata, men om hele Inkarnasjonen. “Ordet ble kjød” — og vi skal spise Hans kjød. Når presten holder opp de konsekrerte nattverdselementene og sier; “Se det Guds lam som bærer verdens synder. Salige er de som er kalt inn til Lammets bryllup,” da får vi del i dette evige offer, og vi kan gjøre slik de gamle israelitter. Kristus blir slaktet for oss. Vi blir merket med Kristi blod. Og vi får spise Hans legeme og drikke Hans blod. “Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?” skriver Paulus. “Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, likesom dere er usyrede! For vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.  La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!” (1Kor 5:6b-8 )

Vår yppersteprest gir seg selv til evig tid, men det er hele tiden det samme offer, Ham selv!

[1] Dersom annet ikke er nevnt i teksten, så bruker jeg Bibelselskapets oversettelse av 1930 (litt språklig oppdatert) og 1988 (de deuterokanoniske bøker).

Forslag til ny nattverdsliturgi samt saksfremlegget med bakgrunn for liturgiforslaget finner du her. Jeg skal i dag bare se helt kort på dette.

Jeg er for det meste positiv til det liturgiforslaget som er lagt frem. Jeg er spesielt glad for at vi nå kanskje får inn velsignelsesbønner som en del av liturgien. Det står i Matt 26:26-28:

Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok en kalk og takket, gav dem og sa: Drikk alle derav! For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. (NO 1930)

Det står at han velsignet og takket. (Ordene som er brukt er eulogeō og eucharisteō.) Paulus henviser også til dette i 1Kor 10:16-17: “Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød.” (NO 1930, språklig oppdatert) Jeg synes derfor at det er viktig å ha disse med. Men jeg er litt usikker på ordlyden i liturgiforslaget. Det lyder så:

Velsignet er du, Gud, som har skapt alt. Forén din kirke av alle tungemål og folkeslag, slik kornet som en gang var spredt over markene, og druene som vokste langs åsene, nå er samlet på dette bordet i brød og vin.
M Amen.
eller

L Velsignet er du, Gud som metter de sultne og oppreiser de fattige. Du fyller oss med lovsang.
M Velsignet være Gud i evighet. Amen.
eller

Velsignet er du, Gud. Din er jorden og alt som fyller den.
L eller M Ta imot oss og våre gaver i Jesu navn. Amen.

Jeg mener at det er best å ha to velsignelsesbønne/takkebønner, en over brødet og en over vinen. Dette er fordi Kristus gjorde det, og fordi det blir brukt av andre kirkesamfunn, som den katolske kirke. Hvorfor skal Den norske kirke alltid ha noe som er ‘unikt’ eller ‘noe for seg selv’? Hvorfor ikke bevege seg nærmere andre? I Den katolske kirke — og enkelte deler av Den norske kirke, bl.a. Sta Sunniva Studenthjem i Bergen, bruker man denne formen:

L Velsignet være du, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden og av menneskers arbeid, som for oss blir livets brød.
M Velsignet være Gud i evighet.
L Velsignet være du, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk.
M Velsignet være Gud i evighet.

Denne formuleringen er ikke bare god rent økumenisk, den er også nærmere til det Kristus gjorde — og den har en lang liturgisk tradisjon. En kan også, dersom man ønsker det, bruke de jødiske bønnene, som Kristus sikkert brukte under det siste (påske)måltidet. Jeg er usikker på ordlyden i disse.

Har dere noen tanker om dette?

Dagens tekster for Den katolske kirke er Apg 15:7-21 og Joh 15:9-11. I dag er det minnedag for Den hellige Fidelis av Sigmaringen og (hos Fransiskanerne og Klarissene) Den hellige Fidelis av Sigmaringen.

Dagens tekster for Den katolske kirke er Apg 15:1-6 og Joh 15:1-8. I dag er det minnedag for Den hellige Adalbert, Den hellige Georg (med disse tekstene; Åp 21:5-7 og Luk 9:23-26) og (hos Fransiskanerne og Klarissene) Den salige Egidius av Assisi.

Dagens tekster for Den katolske kirke er Apg 14:19-28 og Joh 14:27-31a. I dag er det minnedag for Den salige Maria Gabriela Sagheddu (hos Cistercienserne).

Denne artikkelen handler ikke bare om liturgi, men jeg synes likevel den passer her.

Ifølge klassisk protestantisk soteriologi (frelseslære) rettferdiggjør Gud mennesket, men mennesket forblir like syndig innvendig som før. Luther brukte et uttrykk fra katolsk teologi, men fylte det med nytt innhold. Utrykket er at den kristne er simul justus et peccator — samtidig rettferdig og synder.

Ifølge katolsk soteriologi sier dette at den kristne lever et liv med Gud der man beveger seg nærmere og nærmere helliggjørelsen. Man sier med Johannes døperen at Kristus skal vokse og at vi skal avta. At Kristus skal vinne skikkelse i oss.

Men i protestantisk, spesielt tidlig luthersk og kalvinsk, soteriologi sier man at mennesket er like syndig som før, og at Gud bare erklærer oss rettferdige. Dette blir ofte kalt en forensisk rettferdiggjørelse, der Gud bare erklærer oss rettferdige i en rettssal.

Hovedgrunnen til dette ligger i Luthers og Calvins nominalisme. I denne artikkelen skriver Tor Førde at “Luther [var] … nominalist. Det betyr at [han] ikke trodde at begrepene og universalia hadde egen eksistens, men bare konkrete gjenstander og de enkelte og konkrete instanser eksisterte.” Pater Olav Müller SS.CC. skriver at det var nominalismen,

denne helt igjennom ukatolske skoleteologi Luther studerte i sine klosterår. Den eldre Luther skriver at han den gang var Occamist. Thomas Aquinos har han bare kjent overfladisk. Det var Duns Scotus’ voluntarisme og Occams nominalisme han ble kjent med. Når han senere som reformator skjeller ut skolastikken, er det denne filosofiske og teologiske skoleretning han uavbrutt har for øye. Og - for å holde oss til vårt emne - det er ikke minst denne avsporete teologi, sammen med de tidligere nevnte grunner, som forårsaket Luthers rystende Gudsforståelse. Det var denne uberegnelige, vilkårlige dommer han søkte å blidgjøre med gode gjerninger uten noensinne å lykkes.

Denne nominalismen, benektelsen av at det finnes noen indre essens i ting, gjennomsyrer hele den protestantiske teologi. Og arven har vi fra William av Ockham. Benjamin Wiker skriver at Ockham trodde at

when we use the word dog there is really no universal entity, essence, or dog-ness that we perceive. Dog is merely a name we apply to particular things that happen to look alike. Hence, the name of his system, nominalism, for the Latin nomen, ‘name.’^[1]

Dette gjennomsyrer hele den protestantiske teologi. Et stort problem er helliggjørelsen og vår fellesskap med Gud og andre troende. Dersom det ikke finst noen indre essenser, hvordan skal vi da ha fellesskap med andre vesen? Og hvordan skal vi kunne ha “del i guddommelig natur,” slik Peter sier det i sitt andre brev, (2Pet 1:4)? Nominalismen gjennomsyrer alt, inkludert synet på sakramentene. Katolsk teologi sier at selv om brødets og vinens skikkelser er tilstede etter konsekrasjonen, så er deres indre essens så og si ‘byttet ut’ med Kristi legems og blods essens. Men ettersom at Luther og Calvin nektet for eksistensen av slike indre essenser, så nektet de også for at det skjer noe reelt med nattverdselementene. Dette ser vi spesielt i Luthers lille katekisme, kap. 5 (om nattverdens sakrament). I 5:3 skriver han at med “disse ordene [Kristi ord, innstiftelsesordene] får vi i sakramentet syndenes forlatelse, liv og salighet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet.” Men så skriver han, i 5:4, at det ikke er spisingen og drikkingen som virker dette. “Det som virker,” skriver han, “er Jesu ord om sitt legeme og blod. Sammen med brødet og vinen er disse ordene hovedsaken i sakramentet.”

Luther nekter altså for at Herrens legeme og blod har en objektiv eksistens under brødets og vinens skikkelse, og at dette bare handler om tro og Kristi ord (dvs. hans vilje). Dette gikk enda lenger hos Calvin, som sa at nattverdselementene ikke virkelig var Herrens legeme og blod, men at de var det på det ‘åndelig plan’ (hva nå den betyr) — utelukkende for det troende.

Problemene til nominalistene ligger ikke i at de fokuserer på Guds vilje. Det er, for å bruke en liturgisk frase, ‘verdig og rett.’ Nei, problemet ligger i at de ikke tillegger Guds viljeshandlinger noen objektiv verdi. Når Kristus sa “Dette er mitt legeme” og “Dette er mitt blod,” så var dette selvsagt en viljeshandling. Men det betyr ikke at det ikke er reelt og objektivt. Nei, tvert om!

Dette betyr ikke at dagens lutheranere trenger å være nominalister. De fleste er det ikke. Men det er viktig å huske på at nominalismen er en del av den protestantiske arv. Vi får be at den holder seg der.

Jesus sa da til dem: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.” (Joh 6:53-56, 1978/85, min utheving)

[1] Wiker, William (2002) Moral Darwinism. InterVarsity Press. Sitert av Carl E. Olson i “What’s in a Name?” (This Rock, Oktober 2005)

Dagens tekster for Den katolske kirke er Apg 14:5-18 og Joh 14:21-26. I dag er det minnedag for Den hellige Anselm av Canterbury.