Nattverden som offer

Som første artikkel vil jeg poste en artikkel jeg skrev på torsdag, på ‘Katolikken’ (oversatt til bokmål).

Nattverden har klare offerkonnotasjoner. Den ble til i et jødisk offermåltid, påskemåltidet, og vi leser at vinen, Herrens blod, “utøses for mange til syndenes forlatelse.” (Matt 26:28 ) Dette er det første aspektet ved messeofferet. Det vi kan kalle for ‘representasjonen’ av korsofferet, der Sønnen gav seg selv, sitt liv, sitt legeme og sitt blod (og vann), for oss. Det er viktig å presisere at nattverden, evkaristien, ikke er gitt til oss, men for oss — og til Faderen. Paulus kaller nattverdsalteret for ‘Herrens bord’ (1Kor 10:21). Dette spiller på ofrene i GT, jmf. Mal 1:7. I evkaristien gir Kristus seg for oss, ved presten.^[1] Men det er også viktig å presisere at messen også har et annet offeraspekt, nemlig våre offer, som vi gir til Gud ved Kristus.

“Den gode nyhet,” skrive den katolske forfatteren Scott Hahn, “er at Kristus ble en av oss, for å frembære sin menneskenatur som et fullkomment offer. I messen forener vi vårt offer med hans, og denne foreningen gjør vårt offer fullkomment.”^[2] Peter kaller oss til å være “et hellig presteskap [som] bærer fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5) Her ser vi klart at vi er kalt til å bære frem offer, ved Kristus.

Men hva er egentlig et ‘åndelig offer’? Står det i motsetning til bruk av det materielle? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror at ‘åndelige offer’ kan forståes på mange måter, her gir jeg tre: (1) Ofrene våre er ikke lenger knytt til et fysisk sted, f.eks. Jerusalem, men skal ofres til Gud i “ånd og sannhet” (Joh 4:20-24). (2) Offeret er knytt til fornuften, og til sannheten. Det er ikke noe vi finner på fordi det er hyggelig. Vi ofrer til Gud fordi vi tror Han er den ene, sanne Gud. (3) Ofrene er ikke gjort ved egen kraft, men ved Helligåndens hjelp, Han som forvandler oss til urbildet, “fra herlighet til herlighet.” (2Kor 3:17-18 )

Dette offeraspektet kommer enda tydligere frem i Rom 12:1, der Paulus formaner oss til å “bære [våre legemer] fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være [vår] åndelige gudstjeneste.” Legemet blir ofte brukt om hele mennesket i Bibelen. Det Paulus formaner oss om, er da altså å ofre våre liv, alle våre gjerninger, til Gud, slik at de blir fullkommengjorte — og realiserte — i Kristus, i Gud. Paulus sier; “arbeid på deres frelse med frykt og beven.” Men han legger så til: “For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje.” (Fil 2:12.13)

Måten vi gjør dette i messen, er blant annet ved å bære frem offergavene — brød og vin (og vann) — som, i følge liturgien, er “en frukt av jorden/vintreet og av menneskers arbeid.” I offertoriet, der vi bærer frem vår takkebønn, vår evkaristi, ber vi Gud ta imot våre offer, vår ‘åndelige gudstjeneste,’ og fullkommengjøre de ved Jesus Kristus. “Tankegangen bak offertoriet,” skriver Terje Tønnessen, “er at vi bærer førstegrøden av alt det skapte til Herren. (…) Gavene som bæres fram under offertoriet representerer oss selv. Det er vi som bæres fram, legges på alteret, løftes opp i nådens stråleglans — ved Kristus og med Kristus og i Kristus. Offertoriet er et selvoffer, et offer av, med, for, fra oss selv. Alt som er vårt har vi fått.”^[3]

“Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva jeg her kaller mitt.” Slik synger vi i en kjent og kjær sang. Er det ikke nettopp det vi gjør i offertoriet? Vi gir av vårt, vår overflod — brød og vin (og vann) — for at Kristus skal ta imot det, fullkommengjøre det, og ved det fullkommengjøre oss. Vi er kalt til å bekjenne Kristus, men dette skal vi ikke bare gjøre ved ord, men også i handling, som er frukten av troen (jmf. Jak 2:14-26). “La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn.” (Hebr 13:15)

Enkelte vil kanskje innvende mot dette, og si at evkaristien utelukkende er Kristi offer for oss, og at vi ikke skal ‘blande oss inn.’ Jeg er uenig. Dette er faktisk en svært ydmyk holdning. Ved å knytte våre offer til korsofferet, gjennom evkaristien, sier vi at våre offer er ingenting uten Kristus. “Ingen kommer til Faderen uten ved meg,” sier Han (Joh 14:6). Og jeg tror dette også gjelder for våre offer, som “Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5, mi uthevelse).

Den gamle pakt gjaldt Israelsfolket. Den var en skygge av den nye (Hebr 10:1), og ble gjort i “blodet av okser og bukker” (Hebr 10:4, jmf. 2Mos 24:1-11). Den nye pakt, fullkommengjøringen av den gamle (Matt 5:17), er gjort i Kristi blod (Matt 26:28, Mark 14:23f, Luk 22:20) — og den gjelder også hedningene, hele verden. Med utgangspunkt i det, er det interessant å lese denne profetteksten fra Malaki:

For fra solens opgang til dens nedgang skal mitt navn bli stort blandt hedningefolkene, og på hvert sted skal det brennes røkelse og bæres frem offergaver for mitt navn, rene offergaver; for mitt navn skal bli stort blandt folkene, sier Herren, hærskarenes Gud. (Mal 1:11)^[4]

Noter og referanser:

[1] I katolsk tradisjon sier man at presten opererer in persona Christi, at han feirer messe i Kristi sted. Dette er ikke noen opphøyelse av presten, nei det er heller at han ydmykt sier at han ikkje gjør dette av egen kraft. Det er heller ikke noe tilsidesettelse av Kristus, men det er nettopp Han som opererer.

[2] Hahn, Scott (2007) Lammets nattverd. Messen som himmelen på jorden. Oslo: St. Olav, s. 129

[3] Tønnessen, Terje (2004) Kristus blant dere — Håpet om herligheten. Eukaristisk spiritualitet i en såret og splittet verden. Saeculum, s. 59

[4] NO 1930