Gunnes og gudsbilder i liturgien
Ortodoksi blir ofte definert som sann lære. En mer korrekt gjengivelse av ordet, men som ikke står imot sann lære, men heller er sterkt knyttet til det, er sann tilbedelse. Den franske østlig-ortodokse forfatteren Olivier Clément mener at det sentrale i kristendommen er det treenige gudssyn. “Det er helt sentralt for Clément,” skriver Erling Rimehaug, “at treenigheten — eller teologien overhodet — ikke først og fremst er en teoretisk lære vi skal forholde oss intellektuelt til. Det er noe vi nærmer oss i tilbedelse.” Vi lærer Gud å kjenne i liturgien. Og det er viktig å vite at den Gud vi tilber, er treenig — tre personer i ett vesen. Clément skriver (i følge Rimehaug) at “det guddommelige vesen, guddommen, «Gud», finnes utelukkende i personene.” Rimehaug kommenterer det og slår fast at det “er ikke mulig å erstatte personene med prinsipper eller egenskaper uten å endre hele guddommens vesen. For Gud er først og fremst en relasjon mellom personer.” Clément poengterer at man ikke skal “tenke om treenigheten, men i den.” Han tar også for seg at vi er skapt i den treenige Guds bilde. “Det man kan kalle «treenighets-mennesket»,” skriver han, “er ikke det vesterlandske samfunnets isolerte individ. Det er heller ikke det ansiktsløse mennesket som suges opp av totalitære ideologier, orientalsk mystikk eller sekterisme. Det er og må være en person som lever i en relasjon, i et fellesskap. Og overgangen fra det guddommelige fellesskapet til det menneskelige skjer i Kristus.” Og dette er svært viktig å ta med seg. Et sant gudsbilde er en foresetning for sann tilbedelse, og derfor må liturgien være teologisk gjennomtenkt, en tanke som har vært gjenstand for diskusjon den siste tid.
Gygrid Gunnes har som kjent døpt to barn i “Gud – Skaperens, Jesus Kristus – Frigjørerens og Den hellige ånd – Livgiverens” navn. I et innlegg i Vårt Land (17.03.08 ) gikk hun enda klarere ut, og sa: “På mine gudstjenester i Hamar Domkirke kommer det heretter kun til å døpes “I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Dette kommer til å være gyldige og sanne dåp, gjort i den bibelske Guds navn.” (s. 25) Denne, i følge hun, ‘bibelske Gud,’ er visst svært snever. Han er skaper, befrier og livgiver. Akkurat slik som far og/eller mor bare er regningsbetaleren, kokken og klesvaskeren. Eller…?
Jeg skal se litt på teologien til Gunnes. (Dersom hun har reflektert over det.) Men først en kort kommentar til handlingene hennes i Hamar domkirke. Den ‘dåpen’ hun utførte vart gjort i sterk kontrast til den kirke hun er en del av. Hun opererer som et ‘isolert individ,’ en person som handler slik hun selv vil. Hun har klart brutt sit ordineringsløfte, og handler som om kirken er hennes egen, private boltreplass. Vel, la oss ta en titt på de to formlene hun viste til, først den hun brukte i Hamar domirke, deretter den hun bruker i avisinnlegget sitt.
Den første formelen, den som Gunnes brukte i Hamar domkirke, er litt modalistisk (mer om dette nedenfor), men den er i bunn og grunn ariansk. Arianismen har sitt navn etter den aleksandrinske presbyteren Arius som hevdet Sønnen og Helligånden bare var/er skapninger. De var riktignok over andre skapninger, en slags ‘mellomting’ mellom Gud og verden, men de var skapninger likefullt. Arianismen ble stemplet som kjetteri på Konsilet i Nikea i 325 som blir reknet som en del av grunnlaget for de fleste kristne kirkesamfunn, både katolske, ortodokse, lutherske, anglikanske, etc. Her slår man fast at Kristus er “Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.” Viss Gunnes vil gå tilbake til dette kjetteriet nå, så skal hun få lov til det. Men da må hun først slutte som prest i Den norske kirke.
Den andre formelen, som hun nevnte i leserinnlegget, lukter det modalisme av lang veg. Modalismen sier at Faderen, Sønnen og Helligånden bare er ‘måter’ som Gud har operert med oppetter historien. For å dra en sammenligning, så kan vi si at kong Harald er far (til Märtha Louise og Haakon Magnus), sønn (til kong Olav) og regent (for det norske folk). Et slikt gudsbilde er rasjonelt i og for seg. Men i møte med Bibelen, særlig Det nye testamente, dette det sammen. I Luk 3:21f, Jesu dåp, møter vi alle tre — Fader, Sønn og Hellig Ånd — og de opererer samtidig, og kommuniserer seg imellom.
Hele folket lot seg nå døpe, og Jesus ble også døpt. Mens han sto og ba, åpnet himmelen seg, Den hellige ånd kom ned over ham i skikkelse av en due, og en røst lød fra himmelen: “Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.”
Modalismen står i sterk kontrast til treeningsdogmet, og ble derfor forkastet av kirken på 200-talet, og skal ikke innførest igjen. Kirken er som kjent “sannhetens søyle og grunnvoll” (1Tim 3:15). Dersom Gunnes ønsker å innføre modalismen på nytt, så kan hun starte ett nytt kirkesamfunn.
Tor Dag Kjosavik skriver noen tanker i Vårt Land (02.04.08 ) som også setter ord på noen av mine tanker:
Det Gunnes har gjort, ved å lage sin private dåpsliturgi og ikke å følge vår kirkes ordning for dåp, er et klart brudd på det løftet hun gav ved ordinasjonen. Dermed har hun diskvalifisert seg selv som prest. Eller var bare ordinasjonsløftet et narrespill som ikke skulle tas på alvor? Jeg har ingen myndighet til å avsette Gunnes fra prestetjenesten, men ingen kan hindre meg i å miste all respekt for henne. Det er uendelig trist å være vitne til denne mangelen på lojalitet mot den kirken hun skal tjene i.
