Hvorfor en liturgiblogg?
Det enkleste svaret på det spørsmålet er at kristendommen er Vegen — det er levd liv, ikke ‘tørr lære.’ Og liturgien er våre handlinger for Guds åsyn, det er vårt liv og vårt fellesskap med Gud. Men dette står ikke i motsetning til, men snarere i en dyp sammenheng til livet ellers. Vi kan, med forbehold for at dette bildet er langt fra uttømmende, kalle messen for en ‘næringsstasjon.’ Dette kommer særlig godt frem i slutten av messen. På latin sier liturgen; “Ite missa est.” Det er vanlig å oversette dette med “Messen er til ende, gå i fred.” En mer korrekt oversettelse, som også får bedre frem forholdet mellom messen og livet utenom, går slik: “Gå i fred, det er utsendelse!” Denne utsendelsen handler ikke om at man blir ‘kastet på dør,’ men at man — etter å ha mottatt næring på vegen — skal gå ut i verden å vitne, være utsending for Kristus. “Så er vi da utsendinger for Kristus,” skriver Paulus, “og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!” (2Kor 5:20)
Som sagt handler kristendom om levd liv, om Vegen, som var det de første kristne kalte sin tro. Den østlig-ortodokse biskopen Kallistos (Ware) skriver:
One of the most ancient names for Christianity is simply “the Way”. “About that time”, it is said in the Acts of the Apostles, “there rose no little stir concerning the Way” (19:23); Felix, the Roman governor of Caesarea, had “a rather accurate knowledge of the Way” (24:22). It is a name that emphasizes the practical character of the Christian faith. Christianity is more than a theory about the universe, more than teachings written down on paper; it is a path along which we journey—in the deepest and richest sense, the way of life.[1]
Ortodoksi handler som kjent om sann lære og sann tro. Men det handler også — og kanskje endra mer — om sann tilbedelse. Som skapninger så ærer vi vår skaper. Dette er naturens orden. Dette — evkaristien — er meningen med tilværelsen. Da lar jeg Paulus få siste ord:
Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord. Jeg ber om at han som er så rik på herlighet, må styrke dere i det indre menneske med sin kraft og med sin Ånd, så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Da kan dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde. Han som virker i oss med sin kraft, og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår, ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og i alle evigheter! Amen. (Ef 3:14-21)
Noter og referanser:
[1] Ware, Kallistos (1979) The Orthodox Way. Revised edition. SVS Press, 1995, s. 7-8