Kropp eller legeme?

Det har — siden Bibelselskapets nye NT-oversettelse (2005) — blitt diskutert om man skal gå over til å bruke ‘kropp’ istedenfor ‘legeme’ i nattverdsliturgien. Jeg har ikke så veldig sterke meninger om dette, men har etter en tids refleksjon landet på at det beste er å beholde formen ‘legeme.’ Dette er av rent estetiske grunner. ‘Legeme’ har en litt annen klang enn ‘kropp,’ en klang som jeg synes passer bedre i liturgisk sammenheng.

Ta for eksempel 1Kor 10:16-17, som til tider blir brukt i nattverdsteologien. Her følger tre oversettelser. (Jeg er klar over at oversettelsen fra 1930 kanskje blir litt arkaisk for de fleste, men jeg tar den med fordi jeg mener uttrykket ‘samfunn’er bedre enn ‘del.’)

Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød. (2005)

Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød. (1978/85)

Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfund med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfund med Kristi legeme? Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød. (1930)

Et annet godt eksempel er Joh 6:53:

Jesus sa da til dem: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.” (1978/85)

Da er det på sin plass å sitere en venn av meg, som går under navnet Abelard:

Det er ikke selvsagt at språket slik det er i en bibeloversettelse nødvendigvis skal prege liturgien. Som et eksempel kan nevnes den katolske kirke i Norge som kom med en relativt radikal oversettelse av Fadervår i 1968 i Erik Gunnes oversettelse av det nye testamentet, allikevel benyttes fremdeles Fadervår i gammel språkdrakt i messen (“helliget vorde ditt navn”). Om en synes at ordet “fader” er for arkaisk i dagligspråket, følger det ikke umiddelbart at en skal gå bort fra dette i liturgien, med mindre man har en velutviklet dagligtalefetisjisme. Skriftspråket skal alltid ligge nær talespråket fordi mennesker som regel skriver om fornuftige og dagligdagse ting. En akademisk bibeloversettelse skal være tro til det pedantiske mot originalmanuskriptet.

Liturgiens språk derimot, følger andre normer, den bør ha rituelle og sakrale dimensjoner. I en sakral sammenheng skaper alderens patina på ord en særskilt rituelt “rom”. Språket konstituerer og åpner, gjennom metaforenes spill, en måte å nyte virkeligheten på som er av stor betydning for den enkeltes livskvalitet. Det rituelle språk formidler mening på en annen bølgelengde enn dagliglivets språk. (Kilde)

Well said! Well said indeed!