Guds Lam

I nattverdsliturgien sier presten, rett før altergangen (kommunionen): “Se det Guds Lam, som bærer verdens synd. Salige er de som er kalt inn til Lammets bryllup.” (Dette er basert på Joh 1:29 og Åp 19:9.) Dette er en klar referanse, ikke bare til Johannes’ teologi, men til påskelammet i 2. Mosebok. I kap. 12:5-11 står det hva Israelittene måtte gjøre når de skulle feire påske (‘forbigang’) for Herren:

Det må være et årsgammelt, lyteløst værlam. Istedenfor et lam kan dere også ta et kje. Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Da skal hele Israels menighet slakte det straks etter at solen er gått ned. Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og dørbjelken i de husene hvor de spiser det. Og kjøttet skal de spise samme natten; de skal steke det på ilden og spise det med usyret brød og bitre urter. Dere må ikke spise det rått og ikke koke det i vann, men steke det over ilden, med hode, føtter og innvoller. Heller ikke skal dere la noe bli tilbake til morgenen. Det som er igjen da, skal dere brenne opp. Når dere spiser det, må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden, og dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren.

Legg merke til hva Israelittene måtte gjøre med påskelammet, som er en type på Kristus. Det står først at de måtte slakte det (v.6). Dette ser vi klart i Kristi korsoffer, der Kristus led i vårt sted,^[1] for vår skyld. Dette aspektet blir fokusert mye på, i alle kristne leirer. Deretter står det at de måtte stryke litt av blodet fra lammet, “stryke det på de to dørstolpene og dørbjelken” i husene sine. (v.7) Dette finner vi også igjen i Kristus, slik Paulus skriver det, i Ef 1:7: “I ham [Kristus] har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene.” Begge disse aspektene, døden og blodet, finner vi igjen i alle kristne leirer. Men så detter mange av. For det neste aspektet ser det ut som om mange har glemt.

Det står, i v. 8 at “kjøttet skal de spise samme natten.” Israelittene måtte nemlig spise påskelammet. Påskelammet skulle slaktes og dets blod strykes på dørstolpene og dørbjelken. Men det skulle også spisest. Og dette ser vi klart igjen i nattverden.

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. (Joh 6:53-56)

I nattverden får vi del i Kristi sonende offer. Vi får lov til å knytte oss til Han på en konkret måte, vi får virkelig del i Hans legeme og blod, og får dermed del i Guds frelse.

Se det Guds Lam, som bærer verdens synd. Salige er de som er kalt inn til Lammets bryllup.

Noter og referanser:

[1] Med ‘i vårt sted’ mener jeg ikke at Gud krevde død og blod, og at Han øste dette utover Sønnen, men at Kristus ble inkarnert som det fullkomne menneske og levde, led, døde, sto opp igjen og fór opp til himmelen slik at vi kan knytte oss til Han, og derfor få del i dette, få “del i guddommelig natur” som det heter hos Peter (2Pet 1:4). Eller som kirkefaderen Athanasius sa det: “Gud ble menneske for at mennesket kunne bli guddommeliggjort.”