Sakramentene og protestantisk nominalisme
Denne artikkelen handler ikke bare om liturgi, men jeg synes likevel den passer her.
Ifølge klassisk protestantisk soteriologi (frelseslære) rettferdiggjør Gud mennesket, men mennesket forblir like syndig innvendig som før. Luther brukte et uttrykk fra katolsk teologi, men fylte det med nytt innhold. Utrykket er at den kristne er simul justus et peccator — samtidig rettferdig og synder.
Ifølge katolsk soteriologi sier dette at den kristne lever et liv med Gud der man beveger seg nærmere og nærmere helliggjørelsen. Man sier med Johannes døperen at Kristus skal vokse og at vi skal avta. At Kristus skal vinne skikkelse i oss.
Men i protestantisk, spesielt tidlig luthersk og kalvinsk, soteriologi sier man at mennesket er like syndig som før, og at Gud bare erklærer oss rettferdige. Dette blir ofte kalt en forensisk rettferdiggjørelse, der Gud bare erklærer oss rettferdige i en rettssal.
Hovedgrunnen til dette ligger i Luthers og Calvins nominalisme. I denne artikkelen skriver Tor Førde at “Luther [var] … nominalist. Det betyr at [han] ikke trodde at begrepene og universalia hadde egen eksistens, men bare konkrete gjenstander og de enkelte og konkrete instanser eksisterte.” Pater Olav Müller SS.CC. skriver at det var nominalismen,
denne helt igjennom ukatolske skoleteologi Luther studerte i sine klosterår. Den eldre Luther skriver at han den gang var Occamist. Thomas Aquinos har han bare kjent overfladisk. Det var Duns Scotus’ voluntarisme og Occams nominalisme han ble kjent med. Når han senere som reformator skjeller ut skolastikken, er det denne filosofiske og teologiske skoleretning han uavbrutt har for øye. Og – for å holde oss til vårt emne – det er ikke minst denne avsporete teologi, sammen med de tidligere nevnte grunner, som forårsaket Luthers rystende Gudsforståelse. Det var denne uberegnelige, vilkårlige dommer han søkte å blidgjøre med gode gjerninger uten noensinne å lykkes.
Denne nominalismen, benektelsen av at det finnes noen indre essens i ting, gjennomsyrer hele den protestantiske teologi. Og arven har vi fra William av Ockham. Benjamin Wiker skriver at Ockham trodde at
when we use the word dog there is really no universal entity, essence, or dog-ness that we perceive. Dog is merely a name we apply to particular things that happen to look alike. Hence, the name of his system, nominalism, for the Latin nomen, ‘name.’[1]
Dette gjennomsyrer hele den protestantiske teologi. Et stort problem er helliggjørelsen og vår fellesskap med Gud og andre troende. Dersom det ikke finst noen indre essenser, hvordan skal vi da ha fellesskap med andre vesen? Og hvordan skal vi kunne ha “del i guddommelig natur,” slik Peter sier det i sitt andre brev, (2Pet 1:4)? Nominalismen gjennomsyrer alt, inkludert synet på sakramentene. Katolsk teologi sier at selv om brødets og vinens skikkelser er tilstede etter konsekrasjonen, så er deres indre essens så og si ‘byttet ut’ med Kristi legems og blods essens. Men ettersom at Luther og Calvin nektet for eksistensen av slike indre essenser, så nektet de også for at det skjer noe reelt med nattverdselementene. Dette ser vi spesielt i Luthers lille katekisme, kap. 5 (om nattverdens sakrament). I 5:3 skriver han at med “disse ordene [Kristi ord, innstiftelsesordene] får vi i sakramentet syndenes forlatelse, liv og salighet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet.” Men så skriver han, i 5:4, at det ikke er spisingen og drikkingen som virker dette. “Det som virker,” skriver han, “er Jesu ord om sitt legeme og blod. Sammen med brødet og vinen er disse ordene hovedsaken i sakramentet.”
Luther nekter altså for at Herrens legeme og blod har en objektiv eksistens under brødets og vinens skikkelse, og at dette bare handler om tro og Kristi ord (dvs. hans vilje). Dette gikk enda lenger hos Calvin, som sa at nattverdselementene ikke virkelig var Herrens legeme og blod, men at de var det på det ‘åndelig plan’ (hva nå den betyr) — utelukkende for det troende.
Problemene til nominalistene ligger ikke i at de fokuserer på Guds vilje. Det er, for å bruke en liturgisk frase, ‘verdig og rett.’ Nei, problemet ligger i at de ikke tillegger Guds viljeshandlinger noen objektiv verdi. Når Kristus sa “Dette er mitt legeme” og “Dette er mitt blod,” så var dette selvsagt en viljeshandling. Men det betyr ikke at det ikke er reelt og objektivt. Nei, tvert om!
Dette betyr ikke at dagens lutheranere trenger å være nominalister. De fleste er det ikke. Men det er viktig å huske på at nominalismen er en del av den protestantiske arv. Vi får be at den holder seg der.
Jesus sa da til dem: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.” (Joh 6:53-56, 1978/85, min utheving)
[1] Wiker, William (2002) Moral Darwinism. InterVarsity Press. Sitert av Carl E. Olson i “What’s in a Name?” (This Rock, Oktober 2005)
Comments are closed
Comments are currently closed on this entry.