Sakramentene og protestantisk nominalisme
april 21, 2008 at 1:07 pm | In Filosofi, Liturgi, Teologi |Denne artikkelen handler ikke bare om liturgi, men jeg synes likevel den passer her.
Ifølge klassisk protestantisk soteriologi (frelseslære) rettferdiggjør Gud mennesket, men mennesket forblir like syndig innvendig som før. Luther brukte et uttrykk fra katolsk teologi, men fylte det med nytt innhold. Utrykket er at den kristne er simul justus et peccator — samtidig rettferdig og synder.
Ifølge katolsk soteriologi sier dette at den kristne lever et liv med Gud der man beveger seg nærmere og nærmere helliggjørelsen. Man sier med Johannes døperen at Kristus skal vokse og at vi skal avta. At Kristus skal vinne skikkelse i oss.
Men i protestantisk, spesielt tidlig luthersk og kalvinsk, soteriologi sier man at mennesket er like syndig som før, og at Gud bare erklærer oss rettferdige. Dette blir ofte kalt en forensisk rettferdiggjørelse, der Gud bare erklærer oss rettferdige i en rettssal.
Hovedgrunnen til dette ligger i Luthers og Calvins nominalisme. I denne artikkelen skriver Tor Førde at “Luther [var] … nominalist. Det betyr at [han] ikke trodde at begrepene og universalia hadde egen eksistens, men bare konkrete gjenstander og de enkelte og konkrete instanser eksisterte.” Pater Olav Müller SS.CC. skriver at det var nominalismen,
denne helt igjennom ukatolske skoleteologi Luther studerte i sine klosterår. Den eldre Luther skriver at han den gang var Occamist. Thomas Aquinos har han bare kjent overfladisk. Det var Duns Scotus’ voluntarisme og Occams nominalisme han ble kjent med. Når han senere som reformator skjeller ut skolastikken, er det denne filosofiske og teologiske skoleretning han uavbrutt har for øye. Og - for å holde oss til vårt emne - det er ikke minst denne avsporete teologi, sammen med de tidligere nevnte grunner, som forårsaket Luthers rystende Gudsforståelse. Det var denne uberegnelige, vilkårlige dommer han søkte å blidgjøre med gode gjerninger uten noensinne å lykkes.
Denne nominalismen, benektelsen av at det finnes noen indre essens i ting, gjennomsyrer hele den protestantiske teologi. Og arven har vi fra William av Ockham. Benjamin Wiker skriver at Ockham trodde at
when we use the word dog there is really no universal entity, essence, or dog-ness that we perceive. Dog is merely a name we apply to particular things that happen to look alike. Hence, the name of his system, nominalism, for the Latin nomen, ‘name.’[1]
Dette gjennomsyrer hele den protestantiske teologi. Et stort problem er helliggjørelsen og vår fellesskap med Gud og andre troende. Dersom det ikke finst noen indre essenser, hvordan skal vi da ha fellesskap med andre vesen? Og hvordan skal vi kunne ha “del i guddommelig natur,” slik Peter sier det i sitt andre brev, (2Pet 1:4)? Nominalismen gjennomsyrer alt, inkludert synet på sakramentene. Katolsk teologi sier at selv om brødets og vinens skikkelser er tilstede etter konsekrasjonen, så er deres indre essens så og si ‘byttet ut’ med Kristi legems og blods essens. Men ettersom at Luther og Calvin nektet for eksistensen av slike indre essenser, så nektet de også for at det skjer noe reelt med nattverdselementene. Dette ser vi spesielt i Luthers lille katekisme, kap. 5 (om nattverdens sakrament). I 5:3 skriver han at med “disse ordene [Kristi ord, innstiftelsesordene] får vi i sakramentet syndenes forlatelse, liv og salighet. For der hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet.” Men så skriver han, i 5:4, at det ikke er spisingen og drikkingen som virker dette. “Det som virker,” skriver han, “er Jesu ord om sitt legeme og blod. Sammen med brødet og vinen er disse ordene hovedsaken i sakramentet.”
Luther nekter altså for at Herrens legeme og blod har en objektiv eksistens under brødets og vinens skikkelse, og at dette bare handler om tro og Kristi ord (dvs. hans vilje). Dette gikk enda lenger hos Calvin, som sa at nattverdselementene ikke virkelig var Herrens legeme og blod, men at de var det på det ‘åndelig plan’ (hva nå den betyr) — utelukkende for det troende.
Problemene til nominalistene ligger ikke i at de fokuserer på Guds vilje. Det er, for å bruke en liturgisk frase, ‘verdig og rett.’ Nei, problemet ligger i at de ikke tillegger Guds viljeshandlinger noen objektiv verdi. Når Kristus sa “Dette er mitt legeme” og “Dette er mitt blod,” så var dette selvsagt en viljeshandling. Men det betyr ikke at det ikke er reelt og objektivt. Nei, tvert om!
Dette betyr ikke at dagens lutheranere trenger å være nominalister. De fleste er det ikke. Men det er viktig å huske på at nominalismen er en del av den protestantiske arv. Vi får be at den holder seg der.
Jesus sa da til dem: “Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.” (Joh 6:53-56, 1978/85, min utheving)
[1] Wiker, William (2002) Moral Darwinism. InterVarsity Press. Sitert av Carl E. Olson i “What’s in a Name?” (This Rock, Oktober 2005)
7 Kommentarer »
RSS feed for comments on this post. TrackBack URI
Kommentér
-
Siste kommentarer
-
Flickr bilder
More Photos
Blogg på WordPress.com. | Theme: Pool by Borja Fernandez.
Entries and comments feeds.
Jeg vil bare legge til noen kommentarer.
Luther var som kjent nominalist og trodde derfor ikke “at begrepene og universalia hadde egen eksistens, men bare konkrete gjenstander og de enkelte konkrete instanser eksisterte.” (Tor Førde)
Nominalismen er, for å si det enkelt, en ‘skilsmisse’ mellom det navn eller den tittel vi gir noe og dets objektive virkelighet. Vi ser dette spesielt i luthersk og kalvinsk teologi. Luther sier at Gud bare erklærer oss rettferdige, og at vi derfor er rettferdiggjort, selv om det ikkje skjer noe virkelig med oss. Luther sa at mennesket var simul justus et peccator — “samtidig rettferdig og synder.”
For Luther er vi, i Guds øyne, rettferdige fordi det, så og si, henger et skilt på oss som sier ‘rettferdiggjort.’ Selv om vi er like syndige som før. Derfor; simul justus et peccator.
Lutherske teologer — og mange andre protestanter med dem — bruker Salme 32:1f som et ‘bevis’ for dette. Det står (jeg bruker 1930-oversettelsen, språklig oppdatert): “Salig er den hvis overtredelse er forlatt, hvis synd er skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.” Man sier at Gud ikke tilregner oss den synden vi har, at Han skjuler den for seg selv. For meg virker dette absurd. Slik jeg ser dette handler det ikke om å ‘gjemme’ synden for Gud, men om å tildekke et sår (i nynorsk oversettelse står det ikke ‘skjult,’ men ‘tildekt,’ både i NO1938 og i NN1978/85). Man skjuler ikke et sår for å la ‘gjemme det,’ men for å la det gro. Sårskader og sykdommer blir i Bibelen ofte brukt som bilde på synden.
“Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.” (Jes 53:5)
Vi ser denne nominalismen kanskje enda tydligere i den kalvinistiske lære om nattverden. Kristus sa “dette er mitt legeme” og “dette er mitt blod” (Matt 26:26.28). Leser vi dette med nominalistiske briller, vil vi si at Krisus setter merkelappene ‘legeme’ og ‘blod’ på brødet og vinen uten at noe ontologisk skjer. Nominalismen og voluntarismen (disse er som oftest knyttet sammen) er overalt i kalvinistisk teologi. Calvin snakket om at Kristus ikke er ‘objektivt,’ men bare ‘subjektivt’ tilstede i sakramentet. Han er bare ‘åndelig’ nerværende (hva nå det enn betyr). Og Han er utelukkende tilstede for de troende. (Her ser vi både nominalisme og voluntarisme.)
For andre, dvs. de ikke-troende, er det bare snakk om et stykke brød og litt vin. Dette er fordi at de som tror på Kristus tror at Han kan sette merkelappene ‘legeme’ og ‘blod’ på brødet og vinen, fordi Han er Gud. Men siden indre essenser og universalia ikke har egen eksistens (ifølge nominalismen), så skjer det ikke noe objektivt med nattverdselementene, bortsett fra på et ‘åndelig plan,’ for de troende.
Kommentar av Kjetil Kringlebotten — april 22, 2008 #
Hei, Kjetil,
Jeg tror du har rett i analysen av Calvins forståelse av nattverden, men samtidig tror jeg du drar betydningen av den nominalistiske posisjonen til Luther for langt. Slik jeg tolker det du skriver, gir du intrykk av at Luther fornekter realpresensen, dvs. i ontologisk forstand.
Poenget hos Luther er at nettopp Ordet sammen med brødet og vinen konstituerer en ontologisk realitet. Avvisning av transformeringslærene er rett nok begrunnet i hans skepsis mot den innflytelse som filosofiske grunnforutsetninger som han ikke fant begrunnet i Bibelen hadde gjort i kirkens nattverdsliturgi.
Man trenger altså ikke slutte at det ikke er sammenheng mellom navn og objekt. For objektet er reelt nok, selv om navn kan byttes ut i det nominalistiske system.
Ingen steder har Luther benektet den reelle eksistens av Jesu legeme og blod i nattverden. Det er en slutning som man i så tilfelle gjør innenfor en en for snever filosofisk horisont: Filosofisk løser Luther nemlig dette problemet du skisserer med den såkalte ‘ubikvitetslæren’, at Kristus er tilstede overalt og alle steder. Ja, han er til og med tilstede i kålsuppen, men ‘der lar han seg ikke gripe’, som Luther engang sa i en munter sammenheng.
Den eventuelle polemikk som ligger til grunn for det du siterer fra Lille katekisme tror jeg har mer å gjøre med spørsmålet om ‘nattverden som en fortjenestefull gjerning’. Poenget er nettopp å flytte fokuset fra handlingen til den reelle ontologiske realitet - at sakramentet midler syndenes forlatelse.
Uten at jeg kjenner denne læres konsekvenser for helliggjørelsestenkningen hos Luther, vil jeg tro at den også vil gjelde for de skriftsteder du anfører til fordel for den romersk-katolske soteriologi/helliggjørelseslære.
Gir dette jeg skriver mening? Eller viser jeg med dette at jeg misforstår deg?
Et annet spørsmål: Er ikke egentlig nominalisme mer i tråd med en aristotelisk begrepstenkning — og dermed thomistisk filosofi? Jeg spør, for her er jeg på dypt vann
Pax!
Bjarte
Kommentar av Bjarte — mai 6, 2008 #
Noe helt fullstendig annet:
så du denne herlig frekke posten til Herr Granger på hogpro om beistet ‘occamy’?
http://hogwartsprofessor.com/?p=349#comment-29545
Kommentar av Bjarte — mai 6, 2008 #
Du har rett i at Luther ikke var en ‘fullblods nominalist,’ men har var svært preget av denne, rett og slett fordi han — som alle andre — var ‘preget av sin tid.’ Siden 1300-tallet vokste det frem en ny bevegelse, delvis grunnlagt av William av Ockham og hans tilhengere (som kalte seg ‘okkamister’). Denne fikk navnet via moderna, og bar preg av nominalisme. Den var også preget av islamsk teologi, der Allahs vilje og hans rett til å gjøre hva Han ville, stod sentralt. Ockham mente at Gud, siden Han kunne gjøre hva Han ville, kunne sende sin Sønn for å inkarnerest — og korsfestet — som et esel. For det fantes ingen indre essenser. Luther var opplært i denne tradisjonen, men — som du sikkert vet — så reagerte Han senere imot denne. Men han hadde for lite kunnskap om den middelalderske filosofi, og trodde at den var essensielt nominalistisk, noe den ikke var. (Mer om det nedenfor.)
Når det gjelder Calvin, så er nominalismen fremdeles gjeldende. Jeg har diskutert med folk som påstår at vi er frelst fordi Gud sier at vi er det, men at det ikke skjer noe spesielt med oss. Her tror heg du også er uenig med dem.
Så litt om aristotelisk begrepstenkning. Ja, du har rett i at nominalisme er i trå med dette, men Aristoteles og Aquinas var ikke nominalister. De var det vi nå kaller ‘moderate realister.’ Platon var det vi kaller ‘ekstrem realist.’ Og Luther var nok kanskje mer platoniker enn aristoteliker. Her er nok eb av grunnene til at jeg er uening med han. Jeg er aristoteliker.
Så, noen forklaringer: En ‘ekstrem realist’ vil si at allmennbegreper og universalia eksisterer uavhengig av de konkrete objektene, dvs. at allmennbegrepet ‘menneske’ eksisterer i en ‘idèverden,’ en plass ‘der ute.’
En ‘moderat realist,’ derimot, vil si at allmennbegreper og universalia eksisterer i — innad i — de konkrete objektene, dvs. som deres former og essenser. Allmennbegrepet ‘menneske’ eksisterer der i de konkrete menneskene. Jeg er en moderat realist, og jeg har skrevet en tekst om dette, som ligger i nedlastingsområdet over på ‘Katolikken.’ Se her. Den heter “Nokre tankar omkring universaliestrida.”
Et problem jeg har med den ekstreme realismen er hva det vil si for vårt treenige gudssyn. Vil ikkje den ‘ektreme realisten’ si at guddomsnaturen eksisterer uavhengig av de guddommelige personer? Her velger jeg å følge den franske østlig-ortodokse forfatteren og teologen Olivier Clément. Han sier: “Det guddommelige vesen, guddommen, «Gud», finnes utelukkende i personene.” (Kilde) Vi må forstå, som Erling Rimehaug skriver i den teksten jeg akkurat siterte, at det ikke er “mulig å erstatte personene med prinsipper eller egenskaper uten å endre hele guddommens vesen. For Gud er først og fremst en relasjon mellom personer, slik Clément beskriver det.” Dette var kanskje litt på siden av diskusjonen.
Kommentar av Kjetil Kringlebotten — mai 7, 2008 #
Jeg vil legge til at jeg er blant dem som håper på en rekatolisering av Den norske kirke. Dette handler ikke, som du sikkert vet, om det romersk-katolske, men det katolske forstått som det almenne. Slik sett er jeg svært glad at vi i Norge har en organisasjon som Kirkelig Fornyelse.
Når det gjelder nominalisme innan i luthersk teologi, så har den en plass, spesielt i den tidlige Luther, men vart senere reagert på. Problemet er at på Luthers tid var store deler av ‘kristenfolket’ preget av nominalismen, siden dette var det nye ‘hotte.’ Jeg er blant dem som definerer meg innenfor det såkalte via antiqua, ‘den antikke veg.’ Her finner du de fleste store katolske teologer, de fleste store ortodokse teologer og mange store protestantiske teologer. Men på 13 -og 1400-tallet kom det — som jeg nemner ovenfor — en ny bevegelse, med Ockham i spissen. Disse ble kalt via moderna — ‘den moderne veg.’ Og denne var svært preget av nominalismen. Den unge Luther sa jo at han var okkamist, men han hadde ellers lite kjennskap til katolsk filosofi. (Han brukte uttrykket ’skolastiker’ utelukkende negativt.)
Luther sa at han aldri klarte å leve som kristen, at han heler tiden måtte ’tilfredsstille Gud.’ Dette var hovedsaklig fordi han, som munk, var preget av nominalistisk filosofi. Dette var et klart problem for Den katolske kirke, for mange — med Luther — trodde dette var den ‘offisielle’ lære.
Olav Müller skriver noen ord om dette i Artikkelen “Gud — en sinnatagg?” (http://www.katolsk.no/artikler/sinnatag.htm)
Han skriver der om den tyske psykoanalytikeren Tilman Moser, som hadde noen liknende erfaringer som Luther:
Men hva er grunnen til dette? Jeg tror, slik Olav Müller, at det er på grunn av nominalismen som fikk gjennomsyre samfunnets tenkesett. Der har ikke handlinger og ting noen indre egenverdi, men alt blir bestemt av Gud, helt tilfeldig. Allah er et godt eksempel på dette. En lærer av meg var inne på dette engang, uten å nevne nominalismen, da han sa at Allah kunne gjøre det han ville, og at en muslim derfor aldri vil kunne ha noen ‘frelsesvisshet’ eller fred. (Ockham og hans etterfølgere sa at Gud kunne gjøre martyrdom til en dødssynd og drap til en dyd, rett og slett fordi hans vilje står over alt.) Müller skriver videre:
Jeg tar opp dette fordi det er mange i vår tid som — uten å tenke over det — er preget av denne nominalistiske tankegangen, spesielt i synet på Gud — og dermed også i synet på liturgi. (Liturgien er tross alt våre handlinger for Guds åsyn, vår tilbedelse av Gud.)
Dette ble litt langt.
Og nei, jeg har ikke lest den kommentaren på HogPro. Men det skal jeg.
Kommentar av Kjetil Kringlebotten — mai 7, 2008 #
[...] Av Kjetil Kringlebotten Kategorier: Filosofi, Liturgi og Teologi Jeg har allerede skrevet litt om forholdet mellom protestantisk teologi og nominalisme, men vil gjerne legge til litt mer. [...]
Pingback av Litt mer om luthersk nominalisme « Mediator Dei — mai 7, 2008 #
[...] og fellesskapet. (Liturgien har eg allereie tatt opp i liturgibloggen min, Mediator Dei, her og [...]
Pingback av Idear har konsekvensar « Katolikken — mai 12, 2008 #