Kristus vår yppersteprest
I Hebreerbrevet står det mye om at Kristus er vår yppersteprest, vår evige yppersteprest, etter Melkisedeks orden. Om Melkisedek kan vi lese i 1. Mosebok 14:17-20:
Da han så vendte tilbake efter å ha slått Kedorlaomer og de konger som var med ham, gikk kongen i Sodoma ham i møte til Sjave-dalen, det er Kongedalen. Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt.[1]
I Hebreerbrevets 7. kapittel blir Kristus sammenlignet med Melkisedek, og blir sagt å være en “prest til evig tid efter Melkisedeks vis.” (Hebr 7:21, jmf. 7:15) Grunnen er at Melkisedek, som vi ikke hører om andre plasser enn i 1Mos 14, ikke har noen ættetavle (som vi vet om). “For denne Melkisedek,” står det skrevet i Hebreerbrevet, “konge i Salem, den høiyste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham, han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge, som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid.” (Hebr 7:1-3)
Men hva er yppersteprestens oppgave? Det er over alt å bære fram offergaver for Gud. Dette kommer spesielt godt frem i slutten av kap. 7, og begynnelsen av kap. 8 (av Hebreerbrevet). Det står i 7:26-8:3:
For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og ophøyet over himlene en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv. For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.
Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske. For hver yppersteprest innsettes jo til å frembære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noe å frembære. (Mine uthevelser)
Jeg har uthevet noen ord. For det første sier vi at Kristi offer var “en gang for alle.” Hva menes med det? Det kan bety at dette er noe som skjedde i fortiden, noe vi nå skal legge bak oss, og som ligger som en slags ‘garantist’ for det vi får del i gjennom frelsen. Dette er den forståelse de fleste protestanter har av denne teksten, og det er den forståelsen jeg selv har hatt i flere år. Men ordet trenger ikke å bety det. Det kan også bety at det er evig og vedvarende. Og dette perspektivet tror jeg har mye mer for seg, spesielt dersom vi leser dette i kontekst. For i Hebr 8 står det at Kristus, vår yppersteprest, har en “prestelig tjeneste i helligdommen” (v.2) og at det er “nødvendig at også [denne ypperstepresten] har noe å frembære.” (v. 3) For dette er yppersteprestens funksjon. Han skal bære fram offergaver. Så er spørsmålet; hva er det Kristus bærer frem? Jo, det er Ham selv.
Dette kan vi lese om dersom vi tar en titt på Johannes’ Åpenbaring. (Jeg skal ta for meg dette skriftet og dets forhold til liturgien i en egen artikkel.) Først ser vi Kristus som ypperstepresten, “kledd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte.” (Åp 1:13) Men senere, i kap. 5, ser Johannes ham ikke lenger som ypperstepresten, men som offeret, som Lammet. “Og jeg så midt imellem tronen og de fire livsvesener og de eldste et lam stå der, likesom slaktet, og det hadde syv horn og syv øine, det er de syv Guds ånder som er sendt ut over all jorden.” (Åp 5:6) “Og da det tok boken, falt de fire livsvesener og de fire og tyve eldste ned for Lammet, hver med sin harpe og med gullskåler, fulle av røkelse, som er de helliges bønner, og de synger en ny sang og sier: ‘Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden’.” (Åp 5:8-10)
Dette er det vi mottar i nattverdens sakrament. Kristi legeme og blod, som Kristi ofrer ved hele seg, som et evig offer. Offerat handler ikke bare om Golgata, men om hele Inkarnasjonen. “Ordet ble kjød” — og vi skal spise Hans kjød. Når presten holder opp de konsekrerte nattverdselementene og sier; “Se det Guds lam som bærer verdens synder. Salige er de som er kalt inn til Lammets bryllup,” da får vi del i dette evige offer, og vi kan gjøre slik de gamle israelitter. Kristus blir slaktet for oss. Vi blir merket med Kristi blod. Og vi får spise Hans legeme og drikke Hans blod. “Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?” skriver Paulus. “Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, likesom dere er usyrede! For vårt påskelam er jo slaktet: Kristus. La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!” (1Kor 5:6b-8 )
Vår yppersteprest gir seg selv til evig tid, men det er hele tiden det samme offer, Ham selv!
[1] Dersom annet ikke er nevnt i teksten, så bruker jeg Bibelselskapets oversettelse av 1930 (litt språklig oppdatert) og 1988 (de deuterokanoniske bøker).
