Liturgiens trancendentale kraft
I 2010 er det planlagt at vi i Den norske kirke skal begynne å bruke den nye form av Herrens bønn, slik den kommer fram i Det norske bibelselskaps oversettelse av NT fra 2005. Istedet for “Fadervår, du som er i himmelen…” skal vi be “Vår Far i himmelen…” Jeg er skeptisk til dette prosjektet, og vil her nevne to grunner, en pastoral og en estetisk.
1. Pastoralt sett er det uheldig å bytte form av Herrens bønn nå. For de eldste vil dette kanskje være tredje eller fjerde gangen de må lære seg en ny form av bønnen. Først formen som kom før 1930, så formen etter 1930 (enkelte også 1938), så 1978/85 og så 2010. Dette er kanskje ikke det største problemet, men det er et problem likefullt.
2. En bibeloversettelse bør ligge nært dagligtalen. Den skal snakke til dagens mennesker på en måte de forstår. Man kan dermed enklere forstå det grensesprengende i kristendommen, at vi har et Far-barn-forhold tl Gud, at vi kan kalle Han ‘Abba, Far.’ Men det betyr ikke at man liturgien må gjøre det samme.
Den katolske kirke kom, ved Erik Gunnes, med en radikal oversettelse av Herrens bønn i 1968, ti år før Bibelselskapets forrrige oversettelse og 37 år før den nyeste. Herrens bønn er der uformet slik (Matt 6,9-13):
Du vår Far i himlene!
La ditt navn lyse blant oss,
og opprett ditt rike;
som i himmelen, la din vilje skje fyldest på jorden!
Gi oss det brød vi trenger idag.
Tilgi oss hva vi har forbrutt,
som også vi har tilgitt dem som har forbrutt seg mot oss.
Og bring oss ikke i fristelsens vold,
men riv oss ut av det ondes makt!
Men denne radikale oversettelsen, som ble godkjent som oversettelse fra gresk av daværende biskop John W. Gran, hindrer ikke Den katolske kirke i Norge i å bruke formen av 1930 i sin liturgi. Hvorfor det? Jo, jeg tror det er fordi de har en god forståelse av at vi også trenger et rom for det som er annerledes, for det ekstraordinære, for det som transcenderer det daglige. For Gud er ikke bare Far. Han er også den trascendente, den vi tilber.
Messen er det sted der himmelen møter jorden. Og dermed bør språket være litt ekstraordinært. Og dette kan gamle språk være, rett og slett fordi de ikke blir brukt til hverdags. De fleste forstår dette med indre de har, slik en venn av meg uttrykte det, en ‘velutviklet dagligtalefetisj.’
Om 100 år er det sikkert dagens språk som blir brukt, ikke fordi gamle språk er magiske, men fordi de peker utover det daglige til de som er over oss, til Gud.
