Litt mer om luthersk nominalisme
mai 7, 2008 at 4:59 pm | In Filosofi, Liturgi, Teologi |Jeg har allerede skrevet litt om forholdet mellom protestantisk teologi og nominalisme, men vil gjerne legge til litt mer. Grunnen til dette er at nominalismen ser ut til å ha en stor inflytelse på lutherske og kalvinsk teologi. (Luther selv var kanskje ikke nominalist, men mange moderne lutheranere er det, kanskje uten å tenke over det.)
Det jeg vil se på nå, er det tidlige lutherske synet på messen. I Den augsburgske bekjennelse, også kalt Confessio Augustana (heretter: CA), art. 24 står det at de lutherske menighetene (i Tyskland) “beholder … nesten alle de vanlige kirkeskikkene, bortsett fra at tyske sanger, som er satt til for å lære opp folket, somme steder blir lagt inn mellom de latinske. For det er bare til det kirkeskikkene trenges, at de skal lære opp de ukyndige.”[1]
Her ser vi klare spor av nominalismen. (Jeg er usikker på hvor stor innflytelse Luther hadde på dette dokumentet.) Men for meg virker det som at man her sier — liksom nominalistene — at det vi gjør (spesielt i messen) ikke har noen objektiv egenverdi. Han sier at liturgien, eller ‘kirkeskikkene’ som det heter i CA, bare er et middel til et mål. Som det står: “For det er bare til det kirkeskikkene trenges, at de skal lære opp de ukyndige.”[2] Messen har altså ingen egenverdi. Slik jeg ser det, så går det her en rett linje fra denne teologiske og liturgiske nominalismen (som jeg nå ikke vil si er Luthers skyld) til Gygrid Gunnes’ liturgiske sprell, spesielt hennes infamøse snømesse i 2004. Det stod en artikkel om dette i Universitas (11.02.2004). Her er et kort utdrag:
Kalde føtter stamper stille i snøen for å holde varmen, kalde hender tar imot nattverdssakramentet, snø og vann. Drikker fra et beger. Tar en liten snøklump og lar den smelte på tungen.
Her ser en at den protestantiske (ikke ‘lutherske’) nominalismen har nådd nye høyder (eller snarere lavmål). Gunnes tilkjenner ingen egenvedi til liturgien, og sier ifølge artikkelen at den er “et kunstnerisk uttrykk man kan eksperimentere med.”
Jeg mener at liturgien har egenverdi. Slik jeg ser det, så passer den inn i Aristoteles sin kategori om praksis, handlinger med egenverdi. Han hadde en vitenskapstriade, og sa at det hovedsaklig finnes tre vitenskaper eller kunnskapsområder. Disse er (1) de spekulative eller teoretiske vitenskapene, (2) de praktiske vitenskapene og (3) de produktive vitenskapene. Nr. 1 står over, og er grunnlag for nr. 2, som igjen står over, og er grunnlag for nr. 3.
Det første fokuserer på søken etter kunnskap om sannheten for dens egen skyld. Her finner vi teologien (og antropologien). Det andre fokuserer på hvordan vi skal handle, der handlingene har en egenverdi. Det tredje fokuserer på hvordan vi kan endre på ting rundt oss, kultivasjon. Selv om handlingene har egenverdi, så vil de være — og skal være — formet av teorien. (Her finner vi en fin måte å plassere forholdet mellom tro og gjerninger. Troen, som er intellektuell av karakter, skal prege — og vil skape — gode gjerninger, inkludert vår tilbedelse av Gud.)
I et foredrag om liturgi i Bjørgvin Kirkeakademi, 28.11.2007 påpekte sokneprest i Ulvik, Dag Øyvind Østereng, hva liturgi egentlig er, nemlig folkets handlinger overfor Gud, for Guds åsyn. Han påpekte også at det liturgiske livet skal være en livslang dannelse eller forming av livet vårt. Han sa, i følge ham selv litt spissformulert, at det som blir sagt i liturgien skal være det viktigeste som blir sagt på jorden, og at orden derfor må ‘vegest på gullvekt’ og prøves. Det som skal åpenbares i liturgien, er vår sanne tilstand og vegen til Gud. Østereng påpekte hvor viktig det er å ha en solid teologi og antropologi som bakgrunn for liturgien. Den skal også være kristologisk forkusert, Kristus-sentrert, spesielt i evkaristien, nattverden. Derfor må liturgen vere bevisst sin oppgave.
Gunnes, som nærmest er ‘inkarnasjonen’ av denne protestantiske nominalismen, gir ingen egenverdi til handlingene. Grunnen er at disse handlingene, som alltid vil være påvirket av våre teorier, blir gjennomsyret av nominalimen, som ikke levner noe verdi til noe som helst. Liturgien er et ‘kunstnerisk uttrykk,’ et tomt skall uten indre, objektiv væren.
Jeg skriver ikke dette for å slå ned på lutheranere. Jeg er selv medlem av Den norske kirke. Men jeg mener det er viktig å få øye på dette, viktig å forstå hva reformasjonen virkelig er. Kanskje er det på tide med en ny, for å få renset ut denne gjennomsyrende nominalismen?
Noter og referanser:
[1] Brunvoll, Arve (1972) Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Oslo: Lunde, s. 67
4 Kommentarer »
RSS feed for comments on this post. TrackBack URI
Kommentér
-
Siste kommentarer
-
Flickr bilder
More Photos
Blogg på WordPress.com. | Theme: Pool by Borja Fernandez.
Entries and comments feeds.
Hei,
dette var interessant.
Jeg har igrunn alltid lurt på hvorfor ‘kirkeskikkene’ er definert som adiaforon i CA. Ja, det har faktisk ergret meg — og nå forstår jeg jo hvorfor
En som tok opp forholdet mellom tradisjon og liturgi innenfor den tidlige lutherdom var Martin Chemnitz. Han forsvarte riktignok tradisjonen som fremdeles rett og legitim i alle ting der hvor den ikke direkte stred mot Bibelen. Dette gjaldt også for forståelsen av gudstjenesten. Men hvorvidt Martin Chemnitz var nominalist selv skulle vært interessant å vite. Jeg kjenner bare konklusjonen hans, ikke premissene for hans tenkning, dessverre.
En nyere luthersk ‘liturgisk teolog’ er selvsagt Hermann Sasse, som hevdet at ‘liturgien er realpresens’. Det begrunner han med utgangspunkt i innstiftelsesordene. Således blir liturgien mer enn bare ‘nyttig til opplæring av den gemene hop’…
Men jeg vet heller ikke om Sasse kan betegnes som nominalist…
Noe av det samme som du beskriver som bakenforliggende hos G. Gunnes har du i reformert kirkeveksttenkning. Erik Furnes i ålesund-kirken (det nye flaggskipet til imf) beskrev i Dagen for noen uker siden bedehusets vekkelsesliturgi som ‘den samme som førte til vekkelser for 50 år siden’ (fritt sitert, såklart
Og nå måtte man se å forandre møte- og forsamlingsarbeidet og ha et større fokus på “relasjoner”. For det er jo blitt viktigere i vår tid.
Jeg trodde relasjoner alltid har vært viktig for mennesker
Eller er vi plutselig så annerledes som mennesker nå i forhold til vekkelsesårene i de forrige århundrene?
Viss det er relasjoner man vil ha, så kan man heller vende tilbake til agapemåltidet slik vi kjenner det fra oldkirken, i stedet for å skvalte og valte med gudstjenestens liturgi?
Alt godt,
Bjarte
Kommentar av Bjarte — mai 7, 2008 #
Apropos Martin Chemnitz. Jeg hadde ikke hørt om ham før, men søkte og kom over boka The Lord’s Supper in the Theology of Martin Chemnitz av Bjarne Wollan Teigen (Brewster, Mass.: Trinity Lutheran Press 1986.) Den ligger ute for nedlasting. Jeg fant den ved å søke på “martin chemnitz” nominalist på Google. (Trykk her for selve linken til boken, en pdf-fil.)
Der står det, s. 135:
Vi ser her at Chemnitz er imot såkalt ’sakramentsandakt,’ adorasjon av sakramentet siden dette faktisk er Kristus selv. Men for meg virker dette å i alle fall ha et snev av nominalisme i seg, at nattverdselementene ikke har noen indre verdi, men bare er middel mot et mål. (”…but gave it for its use…”
Dette er en svært interessant diskusjon, og jeg håper at du — og mine andre lesere — finner det interessant.
Kommentar av Kjetil Kringlebotten — mai 8, 2008 #
Jo, for eller “imot” tilbedelse av nattverdelementene er vel en ganske kunstig og sær problemstilling. Ole Brumm lærte oss sann takknemlighet ved ordene “ja takk, begge deler”
Vel, jeg tenker kanskje at vi noen ganger ser ikke skogen for bare trær. I paradis var det ikke bare to trær, selv om det kun er de to trærene som synes å være teologisk interessante. Kanskje det er en litt frekk analogi til nattverden i det følgende spørsmålet;
hva er egentlig det viktigste *i* paradiset?
Et slikt spørsmål er kanskje det dummeste spørsmålet en kan stille. For man risikerer jo å frakjenne alle trærne i skogen sin egenverdi?
Og likevel er svaret så dønn enkelt: Den hellige Guds nærvær er viktigst. Paradiset er der vi får møte Den treenige Gud! I paradiset er det ikke lenger tale om at Gud er den Gud som skjuler seg!
Så, kan det tenkes at det er noe positivt med frukten av den nominalistiske begrepslæren - at den hjelper oss å se hovedsaken i nattverden?
Kanskje kunne man konkludere – som godeste Bilbo og dvergene i Hobbitten gjorde – med at det ikke alltid er lett å se skogen når man er midt i den… Jeg tenker ihvertfall at den pedagogiske frukten av reformasjonen var et fremskritt i det at folk fikk kjennskap til “hovedsaken” i vår hellige tro. Så får vi være skjønt enige i at vi trenger å tilkjenne verdi og egenverdi til tradisjonens overleverte skatter!
Kommentar av Bjarte — mai 11, 2008 #
En katolsk teolog (som jeg ikke husker navet på) sa at han konverterte fra en evangelisk (ikke luthersk) kirke til Den katolske, ikke fordi han var imot de reformatoriske prinsippene, men fordi han ville være tro mot disse. Problemet med reformasjonen, sa han, var at nominalismen — enten omfavnet (kalvinismen) eller omfavnet og deretter forkastet som katolsk filosofi (luthersk) — ødelagte mange av disse prinsippene. Dette er vel kanskje styrken til Den katolske (og Den østlig-ortodokse) kirke — at man kan være Ole Brumm.
Nå skal det sies at mange lutheranere, blant annet undertegnede, til nå har klart seg fint her. Jeg tror at en av grunnene er nettopp at man har forkastet nominalismen og beslektede fenomener.
Kommentar av Kjetil Kringlebotten — mai 11, 2008 #