Gudstjeneste er egentlig en bedre oversettelse av uttrykket ‘liturgi.’ En ‘liturg’ er en tjener. Og i denne konteksten er det snakk om å tjene Gud.

I Apg 13:2 står det at menigheten i Antiokia “holdt gudstjeneste og fastet.” Her finner vi ordet ‘liturgi’ på gresk, og i KJV står det at de “ministered to the Lord, and fasted.”

Jeg mener derfor at ordet messe er bra, men at vi også må bruke uttrykket gudstjeneste. Man kan si at ‘messen’ viser til nattverden, mens ‘gudstjenesten’ viser til hele liturgien, der vi vi, som et hellig presteskap, “[bærer] fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5)

for oss blir vel nattveden sentral…
kanskje messe er et riktigere ord enn gudstjeneste…?

At den første kirke fortsatte gudstjenestene fra gammeltestamentlig tid (eller snarere; fra sin egen tid) er det ikke noe problem med. Forskjellen ligger ikke i hvordan man feiret gudstjenesten, dvs. hvilke bønner, salmer, etc. man brukte, men i hvem som var prest.

Før hadde man det timelige og endelige aronittiske prestedømmet. Nå hadde man det evige og melkisedekse (er det et ord?) prestedømmet.

Før måtte man ofre okser og bukker selv, nå fokuserte man på det evige offer gitt av Messias, av den prestelige frelseskongen.

Se 1.Mos 14, Salme 110 og Hebr 7ff.

Første hoveddel av messen, ordet liturgi, bruker mange elementer fra synagogen. Andre hoveddel av messen, nattverdens liturgi, bruker mange elementer fra tempelet.

Jeg anbefaler å lese boken In the Shadow of the Temple: Jewish Influences on Early Christianity av Oskar Skarsaune, professor ved MF.

[*] Messen har stort sett vært ‘uforandret’ oppover historiens gang. Man har endret på forskjellige bønner og formuleringer, og lagt til nye ting, men messens gang har stort sett vært uforandret. Jeg går en del til messe i Stae Sunnivae Studenthjem i Bergen (del av Dnk). Der bruker man en liturgi fra 200-tallet. Det er ikke veldig stor forskjell fra den til dagens høymesseliturgi i Dnk.

Vi ser denne tankegangen hos Paulus, som skriver: “Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.” (Rom 12:1)

Eller Peter; som formaner oss om å bli “et hellig presteskap” som “[bærer] fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5)

Men vi ser det kanskje klarest i Hebrerbrevet: “La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.” (Hebr 13:15)

Dette har sin bakgrunn i todah-offeret, som hovedsaklig er et lovprisningsoffer, gitt i takk til Gud.

Tim Gray skriver at et todah-offer “would be offered by someone whose life had been delivered from great peril, such as disease or the sword. The redeemed person would show his gratitude to God by gathering his closest friends and family for a todah sacrificial meal. The lamb would be sacrificed in the Temple and the bread for the meal would be consecrated the moment the lamb was sacrificed. The bread and meat, along with wine, would constitute the elements of the sacred todah meal, which would be accompanied by prayers and songs of thanksgiving, such as Psalm 116.”

Et godt eksempel på en Todah-salme er Salme 51. Der står det: “Fri meg, Gud, fra blodskyld — du Gud som er min frelser! Så skal jeg juble over din rettferd. Herre, lukk opp mine lepper, så min munn kan lovprise deg. For slaktoffer ønsker du ikke; kommer jeg med brennoffer, vil du ikke ha det. Nei, offer for Gud er en knust ånd. Et hjerte som er brutt og knust, ringeakter du ikke, Gud. Gjør vel imot Sion i din nåde, bygg opp Jerusalems murer! Da vil du ta imot de rette offer, både brennoffer og heloffer; da skal de ofre okser på ditt alter.” (v. 16-21)

Her ser man at de andre ofrene — syndofrene og brennofrene — ikke har noen verdi uten, men får sin verdi fra, todah-offeret, dvs. fra vårt takkoffer. Altså fra “en knust ånd.”

Så, for å oppsummere; offerritualene fra GT er ikke lenger en del av messen, bare todah-offeret. Når man snakker om messeofferet så er det altså snakk om Kristi offer som vi får del i, ikke våre egne offer. (For å lese litt om hvordan vi kan ta del i Kristi offer, les her.)

[*] Fra den jødiske Midrash, i Pesiqta. Sitert i Gese, Hartmut (1981) Essays On Biblical Theology. Minneapolis: Augsburg Publishing House, s. 133. (Her oversatt til norsk.)

Problemet er ikke bare nominalismen, men også voluntarismen. Voluntarismen i seg selv er kanskje ikke et problem, men slått sammen med nominalisme så resulterer det i ting som Luthers gudsbilde i unge år, der Gud — som en så på som en ren vilje — kunne gjøre hva Han ville. Man kan ikke lenger stole på Gud. Slik ser en det bl.a. innen isalmsk teologi. Allah er en ren vilje, Han trenger ikke holde sine løfter.