Johannes’ Åpenbaring og liturgien
Johannes’ Åpenbaring er nok det bibelske skriftet som det har blitt ‘kranglet’ mest om oppetter (kirke)historien. Teori etter teori har kommet og gått, og de fleste har blitt forkastet. Derfor synes mange at man ikke bør bry seg med den. “About this book of the Revelation of John,” skrev Luther, “I leave everyone free to hold his own opinions. I would not have anyone bound to my opinion or judgment. I say what I feel. I miss more than one thing in this book, and it makes me consider it to be neither apostolic nor prophetic.” Og videre; “Christ is neither taught nor known in it.” (Preface to the Revelation of St. John, 1522)
Selv synes jeg at Skriftet er et av de mest interessante i Bibelen, og jeg synes at hvis man skal forstå et bibelsk skrift, så må man se på hva Kirken har lært oss om det. Kirken er tross alt “sannhetens støtte og grunnvoll.” (1Tim 3:15)[1] Så, hva lærer Kirken oss om dette Skriftet. Leser vi kirkefedrene, så ser vi at Åpenbaringen hovedsaklig har blitt sammenlignet med liturgien, og spesielt Den Hellige Messe, som de mener er eskatologisk av natur. Pater Benedict J. Groeschel sier at det “er en sammenheng mellom eukaristifeiringen og verdens ende.”[2]
I Den ortodokse kirken ser man på messen (eller ‘Den guddommelige liturgi’ som de kaller den) som Kirkens ‘hovedpuls.’ Der får vi del i ‘Lammets bryllups-nattverd’ (Åp 19:9) — og der kan vi stride den gode strid, “mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet.” (Ef 6:12) Bønnen driver Satan bort.
Messen, der i får del i Kristi reelle nærver, er det sterkeste våpen vi har imot ondskapen. I Åp 12:11 står det at Guds folk “har seiret ovr ham [Satan] i kraft av Lammets blod og de ord de vitnet.” For å forstå dette, må vi se på Guds befaling om påskelammet, i 2Mos 12. (Les mer inngående om dette her.) Gud gav Israel tre distinkte befalinger; (1) Vers 6: De skulle slakte lammet. (2) Vers 7: De skulle stryke lammets blod på dørstolpene og dørbjelken til huset. (3) Vers 8: De skulle spise lammet.
Slaktingen er en skygge av Jesu død på korset. Strykingen av blodet er en skygge av Kristi blod som dekker syndene våre og er et segl på oss.
Her vil jeg presisere to ting. For det første så handler ikke korsofferet om at Gud er ‘blodtørstig,’ men a Gud vil at vi skal søke Han først, søke sannheten først. Kristus gjorde dette, Han var ‘den andre Adam.’ Der Adam var ulydig, var Kristus lydig, “lydig inntil døden, ja korsets død.” (Fil 2:8 ) Frelsen får vi ved å la Kristus vinne skikkelse i oss. For det andre så dekker ikke syndene oss for å ‘skjule’ dem for Gud, hvilket er absurd. Nei, liksom vårt blod renser og helbreder våre sår, slik renser Kristi, Lammets, blod, våre synder. Man dekker til et sår, ikke for å skjule det, men for al la det gro, for å helbrede det.
Spisingen av påskelammet er der de fleste protestanter detter av. Dette peker frem mot nattverden, evkaristien, himmelens bryllupsfest. “Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-nattverd!” (Åp 19:9) Døden og seglet er ikke alt. Vi må også ta det til oss. Vi trenger, så å si, å internalisere det. Vi trenger å renses av Lammets blod. “Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” (1Joh 1:7) Johannes’ Åpenbaring handler hovedseklig om liturgi, og spesielt om messen — vår seier over synd og ondskap og vår deltagelse i guddommelig natur (2Pet 1:4). Scott Hahn skriver:
I messen fant de første kristne styrke under forfølgelsene. I Jesu Kristi ene evige offer hentet Kirken hjelp og frelse. Messen er de sted hvor kristne allierte seg med engler og hellige for å tilbe Gud, slik Åpenbaringsboken viser oss. Messen er det sted hvor Kirken mottok den “skjulte manna” som næret den i trengselens dager (se Åp 2,17). Messen er det sted hvor bønnene fra de hellige på jorden steg som røkelse for å forenes med englenes bønner i himmelen — og det er disse bønnene som har endret kampenes utfall og historiens forløp. Dette er Apokalypsens slagplan. Slik seiret kristendommen over tilsynelatende uovervinnelige fiender, i Jerusalem og i Roma. (…)
Kirken er Lammets hær, Sions styrker som kom uskadd fra Jerusalems ødeleggelse. Lammets hær henter sin styrke fra gjestebudet i himmelen.[3]
Frelsen og seieren over Satan får vi ene og alene “i kraft av Lammets blod og det ord vi vitner.” (jmf. Åp 12:11) Sagt på en annen måte; ved ord og sakrament.
Noter og referanser:
[1] Dersom annet ikke er nevnt, så bruker jeg Bibelselskapets oversettelse av 1930, språklig oppdatert av undertegnede der det er nødvendig.
[2] Hahn, Scott (2007) Lammets nattverd. Messen som himmelen på jorden. Oversatt av Anne Krohn. Oslo: St. Olav, s. 11
