Nattverdens enhet
Nattverden er det vi kan kalle ‘det kirkekonstituerende sakrament.’ I 1Kor 10:16f ser vi dette. “Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød.” (1978/85) Evkaristien er altså det sakramentet som konstituerer kirken, samler den sammen. Ola Tjørhom skriver:
Kirken blir altså Kristi legeme når vi sammen spiser av det ene brød, det brødet som er Kristus. På dette grunnlag kan vi si at nattverden skaper eller former kirken.[1]
(Jeg vil også legge til at evkaristien ikke bare skaper kirken, den er også selve tegnet på kirkens fellesskap. Den kan altså ikke brukes som et middel for å skape enhet, men må feires av de som deler troen. Derfor kan ikke f.eks. katolikker og kalvinister feire nattverden sammen.)
I Matt 28:28-20 ser vi at Kristus konstituerer kirken og gir den sitt oppdrag, sin misjon. “Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (NT05)
På hvilken måte er Kristus med oss alle dager? Dette kan sikkert tolkest på mange måter, men jeg ser hovedsaklig tre. Disse er (1) at Kristus er allestedsnærværende. Dette er nok den mest vanlige tolkningen, og jeg tror det er viktig å understreke den. Men jeg tror at det finst en viktigere — og mer grunnleggende — tolkning, nemlig (2) at Kristus er reelt nærværende i alterets sakrament, evkaristien. Dette sakramentet er, som jeg har påpekt oppfor, ‘det kirkekonstituerende sakrament,’ det sakramentet som samler oss sammen til ett folk. Og dette kan vi knytte til (3) at Kristus er nærværende i kirken, som er Kristi legeme. Vi kan si at mens presten — som opererer in persona Christi — konsekrerer brødet og vinen, så konsekrerer Kristus, vår evige yppersteprest, oss. Scott Hahn skriver:
Hvilket bilde skal vi … gjøre oss av Jesu gjenkomst? For meg er det eukaristien, og den skjer ved at messen bringer himmelen til jorden. Akkurat som den jordiske prest står over brødet og vinen og sier “Dette er mitt legeme” og dermed forvandler elementene, slik står ypperstepresten Kristus over kosmos og uttaler de samme ordene. Vi står på jorden som elementene står på alteret. Vi er her for å bli forvandlet: for at vi selv skal dø, leve for andre og elske som Gud. Det er det som skjer på det alter som er jorden, akkurat som det skjer på altrene i våre kirker. Likesom ilden fôr ned fra himmelen for å fortære ofrene på Salomos alter, slik fôr ilden ned for å opptenne disiplene ved den første pinse. Ilden er den ene og samme; det er den Hellige Ånd, som setter oss i stand til å bli frembåret som levende ofre på jordens alter.[2]
Det vi blir konsekrert til, er ikke bare å bli ‘frelst.’ Frelsen er ikke noe utelukkende individualistisk — det er kommunion, fellesskap. Vi blir konsekrert til å leve sammen, men også til å spre evangeliet, slik vi leste i Kristi misjonsbefaling. Og nettopp dette er det som blir fornyet i hver messe. Vi får der høre evangeliet og vi blir konstituert i evkaristiens kommunion. Og til slutt sier presten, Ite missa est. Dette er den latinske originalen. Dette blir ofte oversatt slik: “Messen er til ende, gå i fred.” Men direkte oversatt blir det; “Gå, det er utsendelse.” Dette er ikke en frekk kommando. (“Kom deg ut!”) Nei, det er en misjonsbefaling, en befaling om å gå ut og leve ut denne realiteten. Vi skal være et sakrament, vi skal åpenbare Kristus for verden. Jon Zuck skriver:
The divinized Christian is a living Eucharist, a vessel presenting God’s spirit to the world, constantly welling up within them. He is transforming this world, by living within us, and we are his hands, feet, and mouths. Instead of asking why God allows so much suffering on Earth, we should ask ourselves why we allow it!
Den hellige messe — eller, som dem heter i Den østlig-ortodokse kirke, Den guddommelige liturgi — gir oss del i de himmelske realiteter, og konsekrerer oss til å leve ut den evkaristiske realitet i våre liv. Dette kan vi knytte til Matt 24:26f:
Om de altså sier til dere: ‘Se, han er ute i ødemarken’, så gå ikke dit ut, eller: ‘Se, han er i et rom der inne’, så tro det ikke. For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være.
Denne teksten blir ofte brukt som et ‘bevis’ for Kristi plutselige tilbakekomst. Og jeg tror på den. Men jeg tror ikke at dette er hele bildet. Ordene som er uthevet — ‘lyn’ (gr. astrape) og ‘komme’ (gr. parousia) — kan også bety noen annet. Astrape kan bety ‘lys,’ parousia betyr vanligvis ‘nærvær.’ Dersom vi åpner for dette, så ser det heller ut som om Kristi tilbakekomst — eller snarere ’tilsynekomst’ — skjer gradvis, i oss kristne. V. 27 kan derfor oversettes slik:
“For slik som lyset går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal Menneskesønnens nærvær være.”
Det er altså slik at Kristus blir nærværende i — og åpenbart av — oss, til verden, intill Han kommer. Vi sier jo i liturgien. “Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.” Dette blir vi kallet til i kraft av evkaristien. For den kristne tro er ikke en utelukkende ‘åndelig disiplin,’ men den er også materiell, sakramental. Etter at vi har feiret messen skal vi altså ikke pakke troen bort, men vi skal ut i verden og åpenbare Kristus, misjonere. (om nødvendig, med ord.) Som Ola Tjørhom skriver:
Tro er først og fremst liv — et helt, fullt og sant liv. Dette livet leves ikke på et abstrakt plan eller i et vakuum. Som alle andre former for liv forutsetter det et konkret sted hvor det fødes, næres og styrkes. Og dette stedet er kirken.[3]
Noter og referanser:
[1] Tjørhom, Ola (2005) Smak av himmel, lukt av jord. Materialistisk spiritualitet. Oslo: Verbum, s. 48
[2] Hahn, Scott (2007) Lammets nattverd. Messen som himmelen på jorden. Oversatt av Anne Krohn. Oslo: St. Olav, s. 119
