Todah-offeret og Kristus

“I den kommende Messianske tidsalder vil alle ofrene opphøre, men takkofferet [todah] vil aldri opphøre.” Slik står det i den jødiske Midrash, i Pesiqta.^[1] Men hva betyr det egentlig, og hva har med med Kristi offer å gjøre?

De fleste har hørt om brennofrene og syndofrene i Bibelen. Men de fleste har ikke hørt om takkofrene. Men disse ofrene — skal vi tro de fleste jødiske teologer — var helt sentrale i den jødiske religion. Tim Gray skriver:

A todah sacrifice would be offered by someone whose life had been delivered from great peril, such as disease or the sword. The redeemed person would show his gratitude to God by gathering his closest friends and family for a todah sacrificial meal. The lamb would be sacrificed in the Temple and the bread for the meal would be consecrated the moment the lamb was sacrificed. The bread and meat, along with wine, would constitute the elements of the sacred todah meal, which would be accompanied by prayers and songs of thanksgiving, such as Psalm 116.

Vi ser hvor sentralt dette er når vi leser i 1Krøn 16. I v. 4 står det at David “satte noen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens paktkiste, til å love og takke og prise Herren, Israels Gud.” Ordene som her er oversatt med ‘love,’ ‘takke’ og ‘prise’ er henholdsvis zakar (‘huske, ihukomme, påkalle’); yadah (‘takke’) og halal (‘skinne, prise’). (Ordet yadah er en munnlig form av todah.) Liturgien og ofringene skulle altså sentrere rundt påkallelsen av Herren, ihukommelsen av Hans gjerninger (som også innbefattet en reell påkallelse av dem), takkeoffer på grunn av Hans gjerninger og lovprising av Herren. Og nettopp dette ser vi både i Kristi gjerning og i vårt liv som kristne.

Slik jeg ser det, så er Kristi offer essensielt et takkoffer til Herren. Det er selvsagt også et syndoffer,^[2] men dette er ikke det sentrale. Adams synd var at han ikke lydde Gud. Han forsøkte, så å si, å bli fullkommen av sin egen ufullkomne kraft. Men Kristus var fullkommen. Han var — er! — Gud, “men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.” (Fil 2:6-8) Hans offer var lydighetsofferet. Han levde slik Adam skulle, i Guds nærvær, i påkallelse, takk og lovprising.

Men hva har det med liturgien å gjøre? Jo, for i innstiftelsesordene ser vi at dette faktisk blant annet er et todah-offer. I Matt 26:26-28 leser vi:

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: “Ta imot og spis! Dette er min kropp.” Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: “Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.”

Det første ordet som er uthevet er eulogeō (‘prise, påkalle velsignelser’). Det andre er eucharisteō (‘være takknemlig, takke, takklove’).^[3] Her ser vi igjen dette mønsteret vi så i 1Krøn 16. Først velsigner Kristus brødet. Dette er ikke bare fordi at da blir brødet ekstra bra, det betyr at vi også får del i de velsignelsene. Deretter sa han frem et takkoffer til Gud. Det interessante her, er at ordet todah blir i Septuaginta (standardoversettelsen av GT til gresk) oversatt til eucharisteō. Og det er dette offeret som vi nå skal bære frem. De gamle rabbinere sa at i “den kommende Messianske tidsalder vil alle ofrene opphøre, men takkofferet [todah] vil aldri opphøre.” Når vi feirer messe, så får vi del i Herrens offer. Men hvordan får vi del i dette? Jo, ved påkalle Herren helt konkret, i brødet og vinen vi bærer frem i offertoriet. Ved å ihukomme Hans gjerninger for oss, ved å takke Ham og ved å lovprise Ham.

Og slik var det Kristus levde. “Slaktoffer og offergave ville du ikke ha,” står det i Hebreerbrevet, “men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer har du ingen glede av. Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.” (Hebr 105-7, jmf. Salme 40:7-9) Nettopp dette er essensen i todah-offeret. Marty Barrack skriver:

Although the Todah sacrificed an animal, it was greater than other animal sacrifices because it added the suffering of one’s own life. David wrote, Ps 40:6,8 “Burnt offering and sin offering Thou hast not required. … I delight to do Thy will, O my God; Thy law is within my heart.” Again, David wrote, Ps 51:17 “The sacrifice acceptable to God is a broken spirit.” And again, Ps 69:30 “I will praise the name of God with a song; I will magnify Him with thanksgiving. This will please the Lord more than an ox or a bull with horns and hoofs.” Isaiah spoke the words of God, Is 1:11 “I have had enough of burnt offerings of rams.” God called instead for a baptism: Is 1:16 “Wash yourselves; make yourselves clean; remove the evil of your doings from My eyes; cease to do evil, learn to do good.”

The seventy elders who went up with Moses to see God offered the Todah: Ex 24:11 “They beheld God, and ate and drank.” Twelve centuries later, twelve apostles beheld God, and ate and drank as Jesus prepared to offer His Todah sacrifice: Lk 22:19 “He took bread, and when He had given thanks He broke it…” From the beginning, Christ’s Body, Blood, Soul and Divinity has been called Holy Eucharist (Greek: eucharistia, thanksgiving).

Jesus levde et liv i takk og tilbedelse. Og det er også vi kallet til. Vi er kallet til å følge i Hans fotspor, til å være “et hellig presteskap” som “[bærær] fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5) Vi er kallet til å — ved Kristus — “stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.” Eller som Arnfinn Haram sier det:

Her sitter jeg altså midt i våren, midt i virkeligheten. Både det vakre og det vanskelige kommer meg så nært når jeg sitter slik. Jeg er også et skjelvende lite lam, på vaklende føtter. Men jeg lever! Skjønnheten og livsgleden gjør oss ofte mer følsomme og sårbare for alt det som vondt i livet. Både skjønnheten og smerten vekker i meg menneskets dypeste trang: Vi vil ikke bare oppleve verden — vi vil også dele vår opplevelse med andre, både sorg og glede. Først da blir vi tilfreds. Det er det vi gjør i Eukaristien. Vi deler alt med Gud. Da først faller vi til ro. Da først blir vi lykkelige.

Hva er meningen med livet? Det er ikke å bli rik og vellykket, det er ikke å bli den flinkeste og kuleste. Det er å takke Gud. Det er å utstråle takk til alt omkring deg. Det er — Eukaristien!

Noter:

[1] Gese: 1981: 133. Oversatt til norsk

[2] Når vi sier at Kristi offer var et syndoffer, at Han tok våre synder på seg, så betyr ikke dette at Gud krever død og fordervelse. Det betyr rett og slett at Kristus — for å forvandle oss og vår virkelighet — gjennomgikk alt det vi må gjennom, inkludert konsekvensene av vår synd (død o.l.). Benediktinerabbeden Anselm Grün sier det slik: “På korset åpenbarer Jesus Gud for oss. Det er en Gud som lider med oss, som går inn i vår smerte. Han tar på seg smerten og forvandler den.”

[3] Det er for meg et mysterium hvorfor man i 1978/85 og 2005-oversettelsen oversetter begge med ‘takket.’ I 1930-oversettelsen veksler man mellom ‘velsignet’ og ‘takket.’ Dette er grammatikalsk mye mer korrekt, og det er rart at man i de nye oversettelsene velger å oversette to ulike ord likt i samme kontekst.

Kilder:

Gese, Hartmut (1981) Essays On Biblical Theology. Minneapolis: Augsburg Publishing House