Jeg innser nå at det ikke er hensiktsmessig å ha denne bloggen i tillegg til Katolikken. Jeg vil derfor legge ned denne, og bare bruke Katolikken. Men siden jeg valgte å skrive denne på bokmål, så skal jeg prøve å skrive litt bokmål på Katolikken også, men ikke så mye. Jeg vil også stenge kommentarene til denne bloggen, og vil fra nå av skrive om liturgi også på Katolikken.

Oppdatering: Denne poste vil fortsatt være åpen for kommentarer, mens jeg har nå stengt kommentarene på de andre innleggene. Noen av innleggene vil også dukke opp igjen i Katolikken, kanskje noe redigert og kanskje på nynorsk.

† Guds fred!

Enkelte lurer på hvorfor vi akkurat får del i Herrens legeme og blod i nattverden? Hvorfor ikke en hvilken som helst annen del av den menneskelige anatomi? Hvorfor ikke Kristi hjerne, for eksempel? Dette skal jeg prøve å svare kort på. Blodet er kanskje det enkleste. I Bibelen leser vi at sjelene er i blodet, dvs. at blodet er livgivende. Om dette stemmer rent teknisk vet jeg ikke, men jeg tror at dette er svært klart — vi får del i Herrens livgivende kraft.

Likeså er det med legemet. For Paulus er legemet stedet for den menneskelige handling. Vi er ikke gnostikere. Jan-Olav Henriksen skriver at Paulus “tenker seg at kroppen er det stedet der vår deltakelse i Guds virkelighet kommer til uttrykk.”^[1] Vi er kropp og vi er sjel, men vi er ikke disse hver for seg. Mennesket er, og skal være, et integrert hele. Og dette får vi når vi tar imot Herrens legeme.

John Haughey, SJ skriver:

Paul for example, exhorts the Romans to “offer your bodies as a living sacrifice, holy and acceptable to God, your spiritual worship” (Rom. 12:1). Bodies here has the specific meaning of actions done with bodies, what touches us and what we touch, shape, use, develop, produce, buy, sell, and so forth. These actions are part of what is to be offered, surrendered, or included in our act of worship….It is a living sacrifice because it is done in an ongoing manner. Since our “bodies” are continually doing things, we always have new work to offer. The sacrifice is “holy and acceptable to God” because of its intention and the Spirit that empowers the act. … Baptized Christians are empowered to entrust to God all those areas of concern in which they and their co-workers share responsibilities. The individual worker is a part of a larger, more complex branch that draws its life force from the Vine. The portion of the branch that is endowed with the priestly character of Christ offers the whole branch to him who wishes to “draw all” to himself: …. Having been perfected, our High Priest became “the source of eternal salvation” for all (Heb. 5:9). The people of God who participate in the priesthood of Christ offer to the Father the fruits both of their own labor and that of those who don’t know the value of doing this consecrate the world itself to God.^[2]

Når vi får del i vår Herres herliggjorte legeme og blod. så får vi del i hele Han — Hans person, Hans gjerninger, etc. Og vi blir der transformert til å ligne Ham, ved Helligånden.

Kilder:

Haughey, John, SJ (1989) Converting Nine to Five: A Spirituality of Daily Work. Crossroad

Henriksen, Jan-Olav (2005) Menneskesyn — historisk arv og varig aktualitet. Oslo: Gyldendal (Akdamemisk), s. 81

Jeg er for å innføre en epiklese i Dnks nye liturgi. Mann har nå, i en evkaristibøn, åpnet for såkalt ‘forsamlingsepiklese,’ dvs. at man ber om at Den Hellige Ånd skal komme ned over menigheten. Men jeg mener det er på tide å innføre en real epiklese over brød og vin, før innstiftelsesordene. (Her er jeg nok uenig med de ortodokse.)

Et forslag kan være dette, som blir brukt i vestlig tradisjon: “Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft, så de må bli for oss vår Herres Jesu Kristi legeme og blod.” Selv mener jeg den kanskje er litt svak, og vil derfor bruke denne, inspirert av Den ortodokse kirkes liturgi (etter Jon Gullmunn): “Send Din Hellige Ånd ned over oss og over disse fremlagte gaver. Gjør dette brød til Din Sønns dyrebare legeme, og det som er i denne kalk, til Din Sønns dyrebare blod, idet Du forvandler dem ved Din Hellige Ånd.”

Når vi feirer eukaristi, er vi deltakere i en kosmisk tilbedelse. Vi tar del i universets agape. Kosmos tilber hele tiden. Galaksene følger de lover Skaperen har bestemt. Jorden roterer om sin akse, går tappert og pliktskyldigst i sin bane rundt solen. Det har den fått beskjed om. Vi mennesker er del av et materielt skaperverk, sammen med millioner av andre levende vesener. Det er ikke sant at vi må tro på dogmet om tilværelsens uutholdelige tilfeldighet og eksistensens uutholdelige betydningsløshet. Det er ikke sant at alt skal dø. Det er ikke sant at universet kommer til å bryte sammen i et infernalsk ragnarokk, der ingenting blir igjen. Det er ikke sant at det blir nye Big Bang — om igjen og om igjen — i all evighet.

Universet er et uttrykk for en eukaristisk kosmologi. Vi mennesker er del av en helhet. Kristus taler til hele verden. Han er det globale offer, den universelle brudgom, den kosmiske frigjører. Når vi feirer eukaristi, er hele skaperverket representert på patenen med brød. Alt i naturen er til stede i kalken med vin og vann. Når Helligånden forvandler brød og vin til Kristi kropp og blod, er det begynnelsen på den epikletiske forvandling av hele skaperverket. Eukaristien foregriper hele universets forvandling. Liturgiene som rammer inn dette guddommelige mysterium må ikke reduseres til å bli belærende teorier eller rasjonaliserende dogmer. Eukaristien er drama. Eukaristien er kampen om mennesket. Eukaristien er fortellingen om Gud som lar seg korsfeste. For å gi seg selv til oss. Som brød og vin.

Kilde:
Tønnessen, Terje (2003) Kristus blant dere — håpet om herlighet. Eukaristiske spiritualitet i en såret og splittet verden. Saeculum, s. 266

Ungdommens kirkemøte har i løpet av de siste dagene tatt for seg gudstjenestereformen som skal tre i kraft i 2010. En sentral ting jeg var uenig i — og som jeg fremdeles er uenig i — er at hele nattverdsliturgien skal feires i kirkeskipet, inkludert innstiftelsen/konsekrasjonen. Selv mener jeg at det sistnevnte bør — ja, skal — skje på alteret, mens kommunionen kan skje i kirkeskipet. Det vil også ha en mer inkarnatorisk symbolikk. I evkaristien får vi — ved Ånden — del i vår Herre Jesu Kristi herliggjorte legeme og blod, som er i himmelen. Mer om gudstjenestereformen senere.

Dette skulle egentlig inn i min planlagte gjennomgang av messen, men den ble litt lang, så jeg bestemte meg for å lage en egen post om emnet.

Johannes skriver:

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1Joh 1:8-9)

Jeg har skrevet en del om vår kirkes (DNK) syndsbekjennelse (heretter: SB) på ‘Katolikken,’ men jeg synes at det er på tide å skrive litt mer. I fjor sommer, nærmere bestemt 6. juni 2007, sendte jeg et forslag til ny SB til Den norske kirke, ved Lillian Dittmann. Jeg baserte bekjennelsen på nåværende form, men inkorporerte en del av kriteriene som kom frem i diskusjonen rundt SB. Før jeg presenterer mitt forslag her — jeg vil gjerne at vi diskuterer den — så må jeg presentere litt av bakgrunnen.

Dagens SB går slik: “Hellige Gud, Himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene!” Denne formuleringen har, og jeg mener med rette, blitt kritisert for å henge litt for mye igjen i pietismens begreper. Jeg er ingen motstander av pietisme, men den ‘organiserte’ pietismen hadde en tendens til å gå litt for langt i å ‘negativisere’ folk eller ting. Derfor har Kirkerådets Nemnd for Gudstjenesteliv (NFG) kommet med forslag om forandring av SB. (Les mer om dette her.) Jeg nevner kort noen av argumentene de har:

1. Dagens formulering fokuserer utelukkende på at det enkelte menneske har syndet og krenket Gud. En nemner ikke synd mot andre mennesker.
2. Dagens formulering er sterkt selvfordømmende.
3. Ordene “kjenner lysten til det onde i mitt hjerte” er fremmedgjørende
4. SB kommer på feil tidspunkt i gudstjenesten

Jeg skal kort gå gjennom disse punktene, før jeg presenterer mitt eget forslag:

1. Jeg er enig i at man også bør bekjenne syndene vi har gjort mot andre mennesker. Men man må også tenke på at dette er syndsbekjennelsen vi fremsier i messen, i gudstjenesten. Dersom man sammenligner syndsbekjennelsen med tempelofrene, så innebærer det at man først skal be menneskene om tilgivelse før man ber Gud, slik Kristus sier det i Matt 5:23f: “Om du bærer din offergave fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!”

Videre så ser man ofte at Bibelen snakker om synd mot andre mennesker som synd mot Gud. Andre mennesker er som kjent skapt i Guds bilde. Vi ser dette også i Kristi fordømmelse av de som ikke gjorde noe for “disse mine minste.” (Se Matt 25:31-46.)

2. Nei, det er ikke sant at SB er selvfordømmende. Den er selvdømmende. ‘Selvfordømmende’ har i seg konnotasjoner som tilsier at dommen ikke er rett, at den er gjort på forhånd (fordommer). Men er det et problem at SB er selvdømmende? Nei, det er jo nettopp det som er poenget med å bekjenne synd. Man dømmer seg selv. Er det negativt (‘selvfordømmende’) av en tyv å si at han er skyldig i retten?

3. Ordene “kjenner lysten til det onde i mitt hjerte” kan være fremmedgjørende, det er sant. Men i stedet for å fjerne de, hvorfor ikke gi folk bedre opplæring i hva disse ordene betyr? Det betyr ikke at jeg er null verdt, slik mange oppfatter dem, men at jeg faktisk kjenner synden i mitt indre. De som påstår noe annet er enten fullkomne eller så snakker de ikke sant.

4. Jeg er enig i at SB er til feil sted. Men jeg mener ikke den burde kommet senere. Den kunne faktisk kommet tidligere. Helst burde vi, etter ‘mal’ fra jødisk liturgi før man gikk inn i templet, ha en SB på kirketrappen eller i ‘våpenhuset’ (gangen), før man — seirende — gikk i prosesjon inn i kirken, med et kors eller et krusifiks fremst, for å understreke at frelsen fra synd er ved Kristus alene.

Da vil jeg presentere mitt forslag til ny SB, som jeg sendte inn 6. juni 2007:

Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, for jeg lever ikke alltid opp til det gode du har lagt ned i meg. For jeg er skapt i Ditt bilde til store ting, men kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. Gjør meg ren og fri for skyld, og rens meg for min synd! Gud, skap et rent hjerte i meg, gi meg en ny og stø ånd slik at jeg, ved din nåde, kan elske Deg og mine medmennesker av et helt hjerte. Amen!

“I den kommende Messianske tidsalder vil alle ofrene opphøre, men takkofferet [todah] vil aldri opphøre.” Slik står det i den jødiske Midrash, i Pesiqta.^[1] Men hva betyr det egentlig, og hva har med med Kristi offer å gjøre?

De fleste har hørt om brennofrene og syndofrene i Bibelen. Men de fleste har ikke hørt om takkofrene. Men disse ofrene — skal vi tro de fleste jødiske teologer — var helt sentrale i den jødiske religion. Tim Gray skriver:

A todah sacrifice would be offered by someone whose life had been delivered from great peril, such as disease or the sword. The redeemed person would show his gratitude to God by gathering his closest friends and family for a todah sacrificial meal. The lamb would be sacrificed in the Temple and the bread for the meal would be consecrated the moment the lamb was sacrificed. The bread and meat, along with wine, would constitute the elements of the sacred todah meal, which would be accompanied by prayers and songs of thanksgiving, such as Psalm 116.

Vi ser hvor sentralt dette er når vi leser i 1Krøn 16. I v. 4 står det at David “satte noen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens paktkiste, til å love og takke og prise Herren, Israels Gud.” Ordene som her er oversatt med ‘love,’ ‘takke’ og ‘prise’ er henholdsvis zakar (‘huske, ihukomme, påkalle’); yadah (‘takke’) og halal (‘skinne, prise’). (Ordet yadah er en munnlig form av todah.) Liturgien og ofringene skulle altså sentrere rundt påkallelsen av Herren, ihukommelsen av Hans gjerninger (som også innbefattet en reell påkallelse av dem), takkeoffer på grunn av Hans gjerninger og lovprising av Herren. Og nettopp dette ser vi både i Kristi gjerning og i vårt liv som kristne.

Slik jeg ser det, så er Kristi offer essensielt et takkoffer til Herren. Det er selvsagt også et syndoffer,^[2] men dette er ikke det sentrale. Adams synd var at han ikke lydde Gud. Han forsøkte, så å si, å bli fullkommen av sin egen ufullkomne kraft. Men Kristus var fullkommen. Han var — er! — Gud, “men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.” (Fil 2:6-8) Hans offer var lydighetsofferet. Han levde slik Adam skulle, i Guds nærvær, i påkallelse, takk og lovprising.

Men hva har det med liturgien å gjøre? Jo, for i innstiftelsesordene ser vi at dette faktisk blant annet er et todah-offer. I Matt 26:26-28 leser vi:

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: “Ta imot og spis! Dette er min kropp.” Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: “Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.”

Det første ordet som er uthevet er eulogeō (‘prise, påkalle velsignelser’). Det andre er eucharisteō (‘være takknemlig, takke, takklove’).^[3] Her ser vi igjen dette mønsteret vi så i 1Krøn 16. Først velsigner Kristus brødet. Dette er ikke bare fordi at da blir brødet ekstra bra, det betyr at vi også får del i de velsignelsene. Deretter sa han frem et takkoffer til Gud. Det interessante her, er at ordet todah blir i Septuaginta (standardoversettelsen av GT til gresk) oversatt til eucharisteō. Og det er dette offeret som vi nå skal bære frem. De gamle rabbinere sa at i “den kommende Messianske tidsalder vil alle ofrene opphøre, men takkofferet [todah] vil aldri opphøre.” Når vi feirer messe, så får vi del i Herrens offer. Men hvordan får vi del i dette? Jo, ved påkalle Herren helt konkret, i brødet og vinen vi bærer frem i offertoriet. Ved å ihukomme Hans gjerninger for oss, ved å takke Ham og ved å lovprise Ham.

Og slik var det Kristus levde. “Slaktoffer og offergave ville du ikke ha,” står det i Hebreerbrevet, “men en kropp gjorde du i stand til meg; brennoffer og syndoffer har du ingen glede av. Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.” (Hebr 105-7, jmf. Salme 40:7-9) Nettopp dette er essensen i todah-offeret. Marty Barrack skriver:

Although the Todah sacrificed an animal, it was greater than other animal sacrifices because it added the suffering of one’s own life. David wrote, Ps 40:6,8 “Burnt offering and sin offering Thou hast not required. … I delight to do Thy will, O my God; Thy law is within my heart.” Again, David wrote, Ps 51:17 “The sacrifice acceptable to God is a broken spirit.” And again, Ps 69:30 “I will praise the name of God with a song; I will magnify Him with thanksgiving. This will please the Lord more than an ox or a bull with horns and hoofs.” Isaiah spoke the words of God, Is 1:11 “I have had enough of burnt offerings of rams.” God called instead for a baptism: Is 1:16 “Wash yourselves; make yourselves clean; remove the evil of your doings from My eyes; cease to do evil, learn to do good.”

The seventy elders who went up with Moses to see God offered the Todah: Ex 24:11 “They beheld God, and ate and drank.” Twelve centuries later, twelve apostles beheld God, and ate and drank as Jesus prepared to offer His Todah sacrifice: Lk 22:19 “He took bread, and when He had given thanks He broke it…” From the beginning, Christ’s Body, Blood, Soul and Divinity has been called Holy Eucharist (Greek: eucharistia, thanksgiving).

Jesus levde et liv i takk og tilbedelse. Og det er også vi kallet til. Vi er kallet til å følge i Hans fotspor, til å være “et hellig presteskap” som “[bærær] fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus.” (1Pet 2:5) Vi er kallet til å — ved Kristus — “stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.” Eller som Arnfinn Haram sier det:

Her sitter jeg altså midt i våren, midt i virkeligheten. Både det vakre og det vanskelige kommer meg så nært når jeg sitter slik. Jeg er også et skjelvende lite lam, på vaklende føtter. Men jeg lever! Skjønnheten og livsgleden gjør oss ofte mer følsomme og sårbare for alt det som vondt i livet. Både skjønnheten og smerten vekker i meg menneskets dypeste trang: Vi vil ikke bare oppleve verden — vi vil også dele vår opplevelse med andre, både sorg og glede. Først da blir vi tilfreds. Det er det vi gjør i Eukaristien. Vi deler alt med Gud. Da først faller vi til ro. Da først blir vi lykkelige.

Hva er meningen med livet? Det er ikke å bli rik og vellykket, det er ikke å bli den flinkeste og kuleste. Det er å takke Gud. Det er å utstråle takk til alt omkring deg. Det er — Eukaristien!

Noter:

[1] Gese: 1981: 133. Oversatt til norsk

[2] Når vi sier at Kristi offer var et syndoffer, at Han tok våre synder på seg, så betyr ikke dette at Gud krever død og fordervelse. Det betyr rett og slett at Kristus — for å forvandle oss og vår virkelighet — gjennomgikk alt det vi må gjennom, inkludert konsekvensene av vår synd (død o.l.). Benediktinerabbeden Anselm Grün sier det slik: “På korset åpenbarer Jesus Gud for oss. Det er en Gud som lider med oss, som går inn i vår smerte. Han tar på seg smerten og forvandler den.”

[3] Det er for meg et mysterium hvorfor man i 1978/85 og 2005-oversettelsen oversetter begge med ‘takket.’ I 1930-oversettelsen veksler man mellom ‘velsignet’ og ‘takket.’ Dette er grammatikalsk mye mer korrekt, og det er rart at man i de nye oversettelsene velger å oversette to ulike ord likt i samme kontekst.

Kilder:

Gese, Hartmut (1981) Essays On Biblical Theology. Minneapolis: Augsburg Publishing House

Materiell tilbeldese. Smak på det ordet. For mange virker det nærmest blasfemisk. Men likevel er dette noe grunnleggende i den kristne tro. Man kan tilbe Gud gjennom det materielle, gjennom konkrete ting som brød og vin, korstegn, bøyde knær, lys, røkelse, osv. Men hvorfor gjør vi det? Jo, fordi at “Ordet ble kjød.” For oss kristne er det materielle reelt og ikke noen illusjon. Kristendommens store nyhet er ikke at mennesket kan bli åndeleg — det hadde en visst lenge før kristendommen — men at Gud vart materiell. “På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud,” skriver Johannes. (1Joh 4:2)

Kirkens sakramentale liv, som rett og slett ville vært meningsløst innen en gnostisk eller en buddhistisk (og kanskje også innen mang en protestantisk) kontekst, er en logisk konsekvens av inkarnasjonen. Når Gud blir menneske, blir materie, kan vi — ja, må vi — omgås Ham på kroppslige måter og med materielle middel. Sakramentenes symbol er ikke bare tegn på en dypere virkelighet. De bærer denne virkeligheten i seg.

“Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.” (Rom 12:1)

I evkaristiliturgien sier presten frem to velsignelser; over brødet og vinen. Disse lyder slik:

Prest: Velsignet være du, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt det brød som vi bærer frem for deg, en frukt av jorden og av menneskers arbeid, som for oss blir livets brød.
Menighet: Velsignet være Gud i evighet.
Prest: Velsignet være du, all skapnings Gud. Av din rikdom har vi mottatt den vin som vi bærer frem for deg, en frukt av vintreet og av menneskers arbeid, som for oss blir frelsens kalk.
Menighet: Velsignet være Gud i evighet.

I denne delen av evkaristiliturgien — offertoriet — ser vi vårt bidrag. Der bærer vi frem offergavene — brød og vin (og vann) — som er “en frukt av jorden/vintreet og av menneskers arbeid.” Vi bærer altså fram markens grøde, det vi — ved Helligåndens hjelp^[1] — har dyrket frem. I offertoriet bærer vi frem vår takkebønn — vår evkaristi. Vi bærer frem oss selv, slik Paulus formaner oss i Rom 12:1: “Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.” (1978/85)

“Tankegangen bak offertoriet,” skriver Terje Tønnessen, “er at vi bærer førstegrøden av alt det skapte til Herren. (…) Gavene som bæres fram under offertoriet representerer oss selv. Det er vi som bæres fram, legges på alteret, løftes opp i nådens stråleglans — ved Kristus og med Kristus og i Kristus. Offertoriet er et selvoffer, et offer av, med, for, fra oss selv. Alt som er vårt har vi fått.”^[2]

Som vi sier det i en kjent sang: “Alt for Jesu fot jeg legger, alt hva jeg her kaller mitt.” Den katolske presten og forfatteren Per Bjørn Halvorsen skriver, med utgangspunkt i Rom 12:1, at våre offergaver til Gud ikke er “å forstå som et «annet» offer enn Kristi offer: det er i forening med Kristus, som lemmer på hans legeme, at også våre legemer kan være et offer til Guds behag.”^[3] Vi gir oss selv til Gud Fader, lik Kristus, i Helligånden. Slik Peter sier det, 1Pet 2:5 (1978/85): “Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus.”

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen!

Noter og referanser:

[1] Helligånden er livgiveren og Han er den som svever over vannet, dvs. over skaperverket. I Salme 104:30 leser vi en bønn til Gud: “Du sender din Ånd, og det skapes liv, du fornyer jordens overflate.”

[2] Tønnessen, Terje (2004) Kristus blant dere — Håpet om herligheten. Eukaristisk spiritualitet i en såret og splittet verden. Saeculum, s. 59

[3] Halvorsen, Per Bjørn (1989) Jesu nattverd. Messen gjenom 2000 år. Oslo: St. Olav, s. 174.175

Nattverden er det vi kan kalle ‘det kirkekonstituerende sakrament.’ I 1Kor 10:16f ser vi dette. “Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød.” (1978/85) Evkaristien er altså det sakramentet som konstituerer kirken, samler den sammen. Ola Tjørhom skriver:

Kirken blir altså Kristi legeme når vi sammen spiser av det ene brød, det brødet som er Kristus. På dette grunnlag kan vi si at nattverden skaper eller former kirken.^[1]

(Jeg vil også legge til at evkaristien ikke bare skaper kirken, den er også selve tegnet på kirkens fellesskap. Den kan altså ikke brukes som et middel for å skape enhet, men må feires av de som deler troen. Derfor kan ikke f.eks. katolikker og kalvinister feire nattverden sammen.)

I Matt 28:28-20 ser vi at Kristus konstituerer kirken og gir den sitt oppdrag, sin misjon. “Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (NT05)

På hvilken måte er Kristus med oss alle dager? Dette kan sikkert tolkest på mange måter, men jeg ser hovedsaklig tre. Disse er (1) at Kristus er allestedsnærværende. Dette er nok den mest vanlige tolkningen, og jeg tror det er viktig å understreke den. Men jeg tror at det finst en viktigere — og mer grunnleggende — tolkning, nemlig (2) at Kristus er reelt nærværende i alterets sakrament, evkaristien. Dette sakramentet er, som jeg har påpekt oppfor, ‘det kirkekonstituerende sakrament,’ det sakramentet som samler oss sammen til ett folk. Og dette kan vi knytte til (3) at Kristus er nærværende i kirken, som er Kristi legeme. Vi kan si at mens presten — som opererer in persona Christi — konsekrerer brødet og vinen, så konsekrerer Kristus, vår evige yppersteprest, oss. Scott Hahn skriver:

Hvilket bilde skal vi … gjøre oss av Jesu gjenkomst? For meg er det eukaristien, og den skjer ved at messen bringer himmelen til jorden. Akkurat som den jordiske prest står over brødet og vinen og sier “Dette er mitt legeme” og dermed forvandler elementene, slik står ypperstepresten Kristus over kosmos og uttaler de samme ordene. Vi står på jorden som elementene står på alteret. Vi er her for å bli forvandlet: for at vi selv skal dø, leve for andre og elske som Gud. Det er det som skjer på det alter som er jorden, akkurat som det skjer på altrene i våre kirker. Likesom ilden fôr ned fra himmelen for å fortære ofrene på Salomos alter, slik fôr ilden ned for å opptenne disiplene ved den første pinse. Ilden er den ene og samme; det er den Hellige Ånd, som setter oss i stand til å bli frembåret som levende ofre på jordens alter.^[2]

Det vi blir konsekrert til, er ikke bare å bli ‘frelst.’ Frelsen er ikke noe utelukkende individualistisk — det er kommunion, fellesskap. Vi blir konsekrert til å leve sammen, men også til å spre evangeliet, slik vi leste i Kristi misjonsbefaling. Og nettopp dette er det som blir fornyet i hver messe. Vi får der høre evangeliet og vi blir konstituert i evkaristiens kommunion. Og til slutt sier presten, Ite missa est. Dette er den latinske originalen. Dette blir ofte oversatt slik: “Messen er til ende, gå i fred.” Men direkte oversatt blir det; “Gå, det er utsendelse.” Dette er ikke en frekk kommando. (“Kom deg ut!”) Nei, det er en misjonsbefaling, en befaling om å gå ut og leve ut denne realiteten. Vi skal være et sakrament, vi skal åpenbare Kristus for verden. Jon Zuck skriver:

The divinized Christian is a living Eucharist, a vessel presenting God’s spirit to the world, constantly welling up within them. He is transforming this world, by living within us, and we are his hands, feet, and mouths. Instead of asking why God allows so much suffering on Earth, we should ask ourselves why we allow it!

Den hellige messe — eller, som dem heter i Den østlig-ortodokse kirke, Den guddommelige liturgi — gir oss del i de himmelske realiteter, og konsekrerer oss til å leve ut den evkaristiske realitet i våre liv. Dette kan vi knytte til Matt 24:26f:

Om de altså sier til dere: ‘Se, han er ute i ødemarken’, så gå ikke dit ut, eller: ‘Se, han er i et rom der inne’, så tro det ikke. For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være.

Denne teksten blir ofte brukt som et ‘bevis’ for Kristi plutselige tilbakekomst. Og jeg tror på den. Men jeg tror ikke at dette er hele bildet. Ordene som er uthevet — ‘lyn’ (gr. astrape) og ‘komme’ (gr. parousia) — kan også bety noen annet. Astrape kan bety ‘lys,’ parousia betyr vanligvis ‘nærvær.’ Dersom vi åpner for dette, så ser det heller ut som om Kristi tilbakekomst — eller snarere ’tilsynekomst’ — skjer gradvis, i oss kristne. V. 27 kan derfor oversettes slik:

“For slik som lyset går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal Menneskesønnens nærvær være.”

Det er altså slik at Kristus blir nærværende i — og åpenbart av — oss, til verden, intill Han kommer. Vi sier jo i liturgien. “Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer.” Dette blir vi kallet til i kraft av evkaristien. For den kristne tro er ikke en utelukkende ‘åndelig disiplin,’ men den er også materiell, sakramental. Etter at vi har feiret messen skal vi altså ikke pakke troen bort, men vi skal ut i verden og åpenbare Kristus, misjonere. (om nødvendig, med ord.) Som Ola Tjørhom skriver:

Tro er først og fremst liv — et helt, fullt og sant liv. Dette livet leves ikke på et abstrakt plan eller i et vakuum. Som alle andre former for liv forutsetter det et konkret sted hvor det fødes, næres og styrkes. Og dette stedet er kirken.^[3]

Noter og referanser:

[1] Tjørhom, Ola (2005) Smak av himmel, lukt av jord. Materialistisk spiritualitet. Oslo: Verbum, s. 48

[2] Hahn, Scott (2007) Lammets nattverd. Messen som himmelen på jorden. Oversatt av Anne Krohn. Oslo: St. Olav, s. 119

[3] Tjørhom: 2005: 47